Pappabesøk!!

Forrige uke hadde jeg besøk av pappa. Det ble bare en uke, men det gjorde godt.
Jeg benyttet den uken til å dra tilbake til Volta regionen hvor jeg har jobbet og oppholdt meg ved tidligere Ghanaopphold.
Dermed dro vi til øya hvor jeg en gang (2007) startet klinikkprosjekt. Det gav en endelig bekreftelse på at det prosjektet er dødt. Ellers bodde vi i gamle landsbytrakter. NYDELIG område, herlige folk, vakker natur og RO! Stillhet, stjernehimmel, mango, unger, røde sandveier, fjell og vennlighet.
Dagene i Volta var fine, men besøket der gjorde meg sikker på at mine dager der er over. Jeg velger å ikke ha mer kontakt med Sabara, mannen jeg har jobbet og bodd med der. Så nå er jeg på mission med å finne meg en ny landsby.
For landsbyliv er bra for meg. Å tusle ut i bushen for å plukke mango fra trærne, å pusse tenner under klar, enorm stjernehimmel, å flørte med de gamle høvdingene, og vandre på veiene uten biler, støy og folk, men med jegere, ananasplantasjer og kamelioner – ja takk, jeg liker det!


Paa tur til oya med klinikken...klinikken som ikke er klinikk.
En spennende tur som endte med at vi ble "reddet" av Ghana Navy.


Min kjaere hovding i Tove-landsby, mitt forste hjem i Volta regionen.
Og ungene, noen skruller, som shower for meg. Jeg blir lett sjarmert :)


Da min kjaere far gikk gjennom litt sykdom maatte jeg faa tiden til aa gaa. Her kutter jeg gresset, mens landeieren ligger aa sover. Resultatet ble en grei-nok-klippet hage, solbrent rygg og fem vannblammer paa hoyrehaanda.


Paa vandring etter ufarlig drikkevann for hvit mann. Jeg spiser tidenes beste mango, Sabara (bak) drikker glukose-intravenos-vaeske.


Men pappa kom ikke unna livet i byen. Det er jo der jeg lever nå, og det er der jeg har folket mitt. Så noe sosial omgang med øldrikking på plastikstoler fikk han også med seg, det er jo ghanesisk kultur på det sterke.

Alt i alt – fint besøk av pappa. Godt med litt pappaomsorg og nærhet

An interesting morning...

Det er en ny dag paa klinikken.
Rett utenfor porten til klinikken moter jeg en pasient vi har et spesielt forhold til, jeg er overrasket ,men glad for aa se henne. Hun hilser meg og forteller at hun kommer snart inn for aa snakke med oss, og hun kan ogsaa fortelle at hun har det bare bra.
Denne middelaldrene damen kom for forste gang til klinikken for to uker siden. Hun ble sendt hit fra lokalsykehuset. Der var hun blitt innlagt pga generell nedsatt allmentilstand, diare og kraftig vekttap. Alle pasienter som tester positivt paa hiv-test paa dette sykehuset blir sendt til oss for bekreftelse, raadgivning og videre behandling. Saa morgenen for to uker siden kom denne damen, og vi tok oss av henne, vi tok blodprove og gav intravenosvaeske og medisiner for aa faa henne noe sterkere. Hele dagen var hun hos oss. Damen kom uten noen penger, da hun ikke visste hva hvorfor hun kom til oss. Paa sykehuset forteller de nemlig ingenting om at hun har testet positivt der, samt de sier ikke hvorfor de sender henne til oss, de bare gjor det. Saa hit kom hun syk, svak, uviten og uten penger. Etter registrering og behandling hos oss hadde hun en regning aa betale, derfor ventet hun hele dagen paa at mannen hennes skulle komme. For aa hente henne, samt gjore opp regningen. Mannen kom aldri, og han hadde skrudd av telefonen. Vi ringter broren, han ogsaa skrudde av telefonene etter forste samtale. Saa vi maatte forklare pasienten at hun maatte komme tilbake senere for resultater av blodprove (for saa evt behandling) og for betaling. Hun lovet aa komme dagen etter.
Hjelpepleier Emelia her paa klinikken lo av meg da jeg sa at hun kom til aa komme tilbake. Meg: “Hun er syk, hun maa komme tilbake, hun trenger vaar hjelp og lokalsykehuset vil jo bare sende henne tilbake hit”. Emelia: “Haha..she will not come! The way she was talking… I tell you, Guro – she will not come”.
Dagen etter – hun kom ikke… Uken etter – vi ventet, jeg haapet, Emelia smilte og sa “Guro – you see, this is how people are” - damen kom ikke. Men vi fikk en telefon fra lokalsykehuset. De fortalte at damens kirkemedlemmer hadde bragt henne til sykehuset igjen. Vi forklarte situasjonen her, og de sa de skulle sorge for at hun kom. Hun kom ikke…. Ikke for idag.
Saa jeg var glad for aa se henne. Hennes blodresultater var ikke bra og hun trenger behandling umiddelbart. Men saa kom det interessante. Hun kom med en ung gutt (6aar) denne gangen. Naar vi ville maale vitaletegn for legekonsultasjon sa hun at det var hun ikke interresert i. Hun kom ikke fordi hun var syk, hun kom pga gutten. Saa hun ville ikke snake med oss, bare doktor.
Hun forteller doktor at gutten hennes har blitt banket opp (av far), og politi krever en attest fra statsansatt lege for videre behandling- evt erstatning av saken. Hun ber ogsaa doctor om aa skrive at hun, moren, er innlagt her paa klinikken. Vi legger ikke inn pasienter! Doktor forklarte at hva hun ba om, kunne hun ikke hjelpe med. Men at hun onsket aa snakke med henne om hennes egen behandling. Damen var IKKE interessert I behandling. Joda, hun vet hun er syk, men hun ville ikke ha vaar medisinske hjelp. Naa trengte hun hjelp med denne rapporten slik at hun kunne faa penger! Uansett skulle hun reise til landsbyen med gutten, for de var kastet ut av hjemmet. Vi, doctor, kunne ikke hjelpe henne med det hun onsket. Maaten hun kommanderte og ville drive lureri var heller ikke noe som falt i smak hos oss.
Alt i alt – trist historie.
Det gjor det vanskelig for oss aa hjelpe naar pasienter ikke er interessert i det hele tatt. Vi kan ikke tvinge paa noen behandling… og naar pasientene ikke forstaar… Ikke onsker aa forstaa… Naar pasientene “foler seg friske”. Vi horer mange historier og forklaringer paa hvorfor de ikke onsker vaar hjelp. Det er utfordrende… men hva kan vi gjore?
Naa har damen dratt mot landsbyen. Hun sa hun skulle komme tilbake naar hun hadde tid, men ikke naa. Hun kommer nok aldri tilbake… Vaare tanker er – hun kommer desverre til aa do…og gutten… alene..

Tankevekker

I Ghana bor det 24 millioner mennesker. Landet har tre psykiatriske sykehus. Det er en tankevekker, da jeg har sett utfordringer det norske helsevesenet maa ta stilling til innen psykiatrisk behandling. I Norge er det ikke nok plasser for denne pasientgruppen. Og hvor mange bor i Norge – underkant av fem millioner. Og hvor mange psykiatriske sykehus har vi? Mer enn tre bare i Oslo!

Tankevekker!

Saa da er jeg ikke forbauset over alle “uteliggerne”/“galingene” jeg ser paa gata. De blir kalt “mad”. Det ser ut til at de stort sett blir latt vaere i fred. De bryr seg lite om folk og folk bryr seg lite om dem.

I desember 2010 saa jeg en nyhetsreportasje angaaende psykiatrien i Ghana. Den tok fram problematikken med overfylt sykehus. Det ble ogsa vist bilder, og helt klart – det var MANGE flere pasienter enn hva det var rom for. Saa gulvene var fylt med folk som sov, dusj- og dofasiliteter var merkbart nedslitt, og all romplass var utnyttet. Pga dette ble det bestemt at fra nyaaret 2011, skal det hver maanede bli sendt hjem 60 pasienter fra et av sykehusene. Til hvor? Hjem? Og hvem skal sendes? De friske? Jeg kan bare innbille meg hvor utfordrende det er aa vaere engasjert i psykiatrien her i Ghana.

I Oslo har vi mange hort om den saakalte “huleboeren” fra Blindern. Her i Accra har vi en kar som minner meg om han. Hver dag jeg drar til og fra jobb kjorer vi forbi denne fyren. For denne “vandreren” har en strekning langs veien forbi universitetet hvor han gaar og gaar og gaar… I de samme klaerne, med de brune skitne dreadlocksa, med det tomme blikket vandrer han fram og tilbake. Kanskje han har et mission – ikke vet jeg, men hver eneste dag ser jeg han paa tur, langs traffikert vei. Hvor lenge kan en kropp leve slik? Hva tenker han? Har han det vondt?
Og han er ikke den eneste jeg ser… En annen mann sover i et tre, han ogsaa kjorer vi forbi om morgningen. Ogsaa er det en som stort sett sitter og ler utenfor en butikk. Ogsaa er det en ung kjekk mann som staar og smiler, uten skjorte og med buksa saa vidt hengende over hoftene.
Disse mennene, med flere, de faar meg til aa tenke.

Vi, nasjoner og mennesker, har forskjellige utfordringer vi staar ovenfor. Og jeg haaper – en dag – EN DAG – at ting blir litt lettere for enkelte og forutfordringern innen psykiatrien generelt…

SykepleierGuro forer "sykt" barn som aller helst vil dra på stranda og ikke være syk. "Skal du på stranda, da må du spise". Kjærlighet.

Avkobling med fotballunderholdning en lørdags afternoon. Gutta jeg kom for å se vant kampen, samt de vant ære og ei geit! Det ble påfølgende fest i taperlagets område.

Bursdagsfeiring! 9. mars gikk rolig for seg hvor få visste det var guros bursdag. Jeg var glad for det og slapp og bli dynket i sølevann som er husets tradisjon for bursdagsbarn. Men da kvelden hellet på banket det på døra mi. Jeg fikk vannsprut i fleisen og bursdagssang. Så ble det ballongfest på rommet men unga. Kjærlighet.

Stephanie og Kwame, mine kjære....

I Eunices begravelse.

Vincent - en tapper mann.

Min "familie"

Og livet gaar sin gang...

Jeg staar i “badehuset” og heller vann over hodet for aa vaske en mokkete og svett kropp. Jeg ser opp paa halvmaane og stjernehimmel. Orion ligger og hviler herfra, palmetraerne henger over meg.
Tankene mine gaar i cholerabekymringer. Det er cholera i omraadet…vi har en case i huset – kommer det flere? Vet folk hva de skal gjore for aa forhindre? Sykdom har tatt overhand. Fire tilfeller av oyeinfeksjon. To tilfeller oppkast. Skrubbsaar. Forleden lop jeg paa apoteket for aa skaffe malariamedisin… Pluss en haltene tante pga uvisse fotsmerter.
Utenom sykdom har jeg i dag vist at jeg ikke bare er snille tanteGuro. Jeg maa oppdra. “Min gutt” paa 15 (foreldrelos som er tatt inn i “familien” i huset) oppforer seg uakseltabelt – da faar han hore, og jeg merket selv hvordan “strengestemmen” ble hevet for aa poengtere at visse ting er IKKE greit. Selv ikke for meg.
Ellers har jeg disskutert maur-invasjon paa rommet. Og jeg har faatt stotte i min frustrasjon over en president som legger ansvaret paa Gud og taler om at Gud maa komme forst.

Med dette tenker jeg –
Saa dette er hva jeg har onsket aa leve i? Sykdomsbekymringer, paa jobb og i hjemmet. Ansvarsfolelse for familie og sonn… Jeg som alltid har slaatt meg til ro med aa bare vaere Guro, at det er godt aa vaere single – for en kan bare tenke paa seg selv.

Jeg kom hit for lykken.
Og ja – jeg har funnet den!
For til tross vonde bekymringer, krevende oppgaver jeg paatar meg og folelse av ansvar – jeg kjenner paa lykken hver dag.
I dag fant jeg den i maane- og stjernehimmelen, palmene og muligheten til aa vaske seg ren. Og de gode menneskene jeg har rundt meg.

Sykdom-sykehus-velferd-medmenneskelighet-MyEunice...

Å være på sykehus i Ghana – å være avhening av pårørende og økonomi.
Er man syk og legen forskriver medisiner, må man vente til dine pårørende kommer for å kjøpe medisinen. Noe medisin blir dekket av helseforsikring (om man har det..), andre medisiner er vanskelig å få tak i, og noe medisin er dyrt. Gjennomsnittspersonen i Ghana har ikke mye penger for uventede medisinske utgifter, og mange kommer da i vanskelige situasjoner. Ofte får man hjelp eller lån av venner/familie, men det krever gode relasjoner og pågangsmot. Om pårørende ikke kan kjøpe medisinen, blir ingenting gjort. Samme ved diverse blod- og andre medisinske tester – det koster penger! Kan man ikke betale, blir ikke prøvene tatt, og legene kommer ikke videre i behandlingsprosessen. Jeg tenker på alle de som har få pårørende, og dårlig økonomi.... Ja, leger og sykepleiere kan se de blir dårligere og dårligere...de dør... for de har ikke ressurser til hjelpen de trenger...
Hvor er medmenneskelighetene? Hvordan kan du sende pasientens mann rundt for å skaffe sentraltvenekateter, som han ikke har penger til (over 500Nok), han vet ikke hva det er til og hvorfor...og han må trygle sykepleierne om hjelp for litt støtte, for så at de kan sende avgårde pasienten slik at hun kan klargjøres for operasjon?
Hvordan kan de krysse armene og si – ja, men om du ikke har medisinen som er livsviktig for pasienten, er det ikke noe vi kan gjøre... Hvordan kan et sykehus ikke ha medisiner og utstyr som er nødvendig for å redde liv??
Jeg lærer å leve i et afrikanske land, det gjør vondt innimellom...
I vårt tilfelle har vi hatt pårørende og økonomi, for dette skulle ikke sette grenser for Eunice's behandling. Vi gjorde det vi kunne. Eunice' mann og jeg var på sykehuset daglig... For støtte, omsorg, for innkjøp og løpmann til og fra labratoriet...diverse... Legene prøvde, vi prøvde... det holdt ikke. Eunice var syk, dette var et komplisert og vanskelig sykdoms-graviditets-tilfelle.
Jeg velger å slå meg til ro med følelsen av at det riktige ble gjort fra legenes side. Mange av de sørgende, skylder på legene og sykehusene. De trenger å skylde på noen, og dette var så uventet og da hjelper det å skylde på noen. Jeg orker ikke sinne. Jeg bruker heller den innsikten jeg har hatt i sykdomssituasjonen og sykehusoppholdet – og skylder på livet – som kan være shitty sometimes!
Alt var klart for å få hjem Eunice og tvillingjentene. De kommer ikke hjem. Nå gjør vi klart for begravelse.
MyEunice....MyMother, MySister, MyFriend.

Hverdagslivet!

Dagene flyr av gårde. Jeg er i jobb, jeg bor i Ghana :) Slik jeg har ønsket det, slik jeg liker det!! To uker med Waaf har gått og jeg er svært fornøyd med hverdagslivet.
06.30 drar jeg hjemfra, det har akkurat blitt lyst og folk kommer ut av husene sine for morgenstell. Etter to "minibuss"-turer er jeg framme i Haatso hvor abeidsplassen er. 08.00 åpner klinikken, ofte er jeg det eneste personalet som er på jobb i tide – komisk :) En dag på klinikken går rolig for seg, men med jevn strøm av pasienter som stort sett kommer for kontroll og medisinhenting. Mine medarbeidere har tatt meg godt imot og jeg er en del av teamet nå. Vi har en doktor og en sykepleier. I mars reiser sykepleieren bort i to måneder, da skal jeg på et vis ta over hennes rolle. Det er skummelt. For hun gjør doktors jobb når doktor ikke er der... Vel, jeg vil ikke sette meg i arbeid jeg ikke er kvalifisert for, men sammen skal vi nok få klinikken til å gå rundt, på lovlig og forsvarlig vis. Jeg har mye å lære, og jeg liker det. Jeg ser jeg kan bidra med noe, og jeg liker det. Utenom arbeid på klinikken har jeg vært med til to kontorer vi har i andre regioner av landet. Mye er i oppstartsfase og jeg blir dratt inn i prosjektene med tanke på at jeg skal være en del av det en stund. Jeg blir inkludert, og jeg liker det! Etter fire dager i arbeid får jeg høre fra direktøren at jeg er rett karakter og har rett spirit for å få en organisasjon som dette til å vokse. Positivt!
Kl 17.30 er jeg hjemme igjen, da blir det snart mørkt og jeg er sliten. Dagene føles travle.

Oppi hverdagslivet har jeg fått med meg en ekstrem oversvømmelse. Klinikken måtte evakueres, og land, biler, hus og folk ble kraftig rammet av regnvær – naturkrefter er ikke å tulle med.
Jeg har fått med meg markedsdag i byen med guros kjente besvimelsestendenser (men jeg tok kontroll over dem denne gangen) og gunshots (som heldigvis bare var tradisjonell begravelses ritualer).

(Dans og liv i huset mitt).
Jeg har også, igjen, tatt rollen som venninne og sykepleier også etter arbeidstid. Da min gravide venn igjen har komplikasjoner og må tas på sykehus. Ikke moro. Lett å føle seg hjelpesløs når man ikke kan helbrede. Stadig tar jeg meg selv i å tenke – If I prayed, I would pray for you!
Men i de travle dagene får jeg også tid til venner og gode samtaler, samt barn og oppdragelsesrolle. Og daglig påfyll av godhet fra smil, lukter, menneskekarakterer, vitser og vennlighet. OG JEG LIKER DET!

(Formiddagslur en varm dag i Ghana).