Paa reise!

Jeg har akkurat ankommet Maputo, Mozambique! Tidlig denne uken ankom jeg Pretoria, Sor Afrika og motte Tonje Camilla der! Finfint!! Etter to dager der satte vi nesa mot Swaziland. For aa faa litt natur og ro i sjela. Flott sted, fjell, idyll, dyr, gront - skjont! Attpaatil fikk vi en dag med straalende sol, det hadde jeg ikke sett siden Ghana da, for Pretoria var posregn og kaldt! Rusletur med slippers, venninne, lite vann, solkrem som svettes ut, i gronne fjell med Pumba og Zebra - det er fint liv det!

Reisingen fra sted til annet gjor vi med lokaltransporten. Det tar tid og til tider gjor det vondt pga ventingen, setene, trangt og irritasjon over lite effektivitet. MEN - vi sier til oss selv, dette er jo faktisk livet her! tenk hva en gaar glipp av ift det lokale hverdagsliv ved aa sette seg inn paa en AC buss fra hostel til hostel. Noen sier tid er penger... Vi sparer heller litt penger og bruker MYE tid, og dermed sitter igjen med, ja litt saare rumper, men MASSE gode og sjarmerende opplevelser og inntrykk. Det er fint aa vaere paa reise. Vi har mye aa laere av andre! Guro likes it!

Saa har vi altsaa kommet oss til maalet, Maputo. Blir her for jul og nyttaar!

Legger ved noen glimt fra de siste arbeidsdagene med dokumentar i Ghana.

GOD JUL, FOLKENS!!

Beste hilsner og gode tanker til alle kjaere.

Lenge leve positiviteten!

-Solbrendt meg paa stranda, feirer pappas bursdag med "mongoloid" tulletrulte.

- Vakkert barn fra en vakker Utdanningshjelpen familie.

Jeg våkner opp hver morgen til lyden av folket i huset som gjør seg klar for en ny dag. Kl. 05 starter de å feie tomta. Ungene blir sendt i "dusjen". Naboene kommer med bøtter og kanner for å fylle vann fra krana i huset vårt. Søppelbilen kommer kjørende med sin ekstremt plagsomme "her-kommer-søppel-bil"-melodi (titusenganger verre og høyere enn isbilen). Og Ama, ei av lillejentene i huset, med sin intense stemme skriker mens hennes mor kjefter. En vanlig morgen! Men jeg klarer å snu meg rundt og dra meg en stund til. Når klokka har blitt 07 er det på tide og komme seg opp fra senga og starte dagen. Ny dag, nye muligheter! Posititivtet.

Men enkelte dager kjenner jeg at det kunne vært deilig å bli i senga. Slippe å se folk, slippe å bli sett! For en kommer ikke unna å bli sett her, en kommer ikke unna å bli ropt på, bli snakket til. Hyggelig det, for all del – men ikke alltid. Ikke de dagene du våkner og vil være i fred og være anonym. Men da får en ta fram positiviteten!
Jeg har tidligere nevnt utfordringer med tålmodighetsprøver, venting og frustrasjon. Det er det masse av, fortsatt, bare mer - men jeg vil ikke la det knekke meg... for sånn er det bare, og jeg kan ikke endre det.

Utenom dette er det andre prøvelser. Systemer. Jeg har brukt to dager på immigration service for å ordne med pass og visum. Jeg skjønner ingenting av systemet og det er liten hjelp og få, så jeg fyller ut skjema, går i det minste til rett disk og smiler. Dama bak disken smiler ikke! Hun ønsker et brev som sier at jeg jobber frivillig her, for det må jeg ha for å forlenge visumet mitt. Okay, det visste jeg ikke. Jeg prøver å forklare at jeg bare skal forlenge visum jeg allerede har fått. Men det er ikke poeng i at jeg snakker, for hun vil ikke høre, hun vil bare se et brev. Så jeg drar hjem, skriver brev, får underskrift og drar tilbake. Samme dama ser jeg har brevet, hun tar en titt, leser det ikke, og sender meg til betalingsdisken. Senere kommer jeg tilbake til dama med kvitteringen. Da forteller hun at hun ikke er fornøyd med brevet. Arg.... Hun ber meg komme tilbake dagen etter med nytt og korrekt brev. ARG... Jeg blir sint, lei meg.....jeg får lyst til å grine, men hva hjelper vel det. Ingen sympati å finne på dette kontoret. Dagen etter er jeg tilbake med et brev som blir godkjent under tvil. "Kom tilbake om en mnd og hent passet ditt". "Men jeg skal ut å reise, så jeg må ha passet før det". "Aha, du skal reise, men hvorfor har du bedt om visumforlengelse da"?? Off..jo, det skal jeg fortelle deg, fordi jeg ikke skjønner noenting av dette visumstyret, og siden ingen hjelper her må jeg bare prøve meg fram. Igjen presser tårene på, jeg skjelver av sinne. Han syntes jeg er teit, jeg syntes han er teit. Okay, kom tilbake før du reiser og hent passet. Som krona på soppen kommer det fram at jeg må endre hjemreise billett fra SørAfrika fordi dataoen jeg egentlig skal hjem er etter utgått visum. Fortsatt skjønner jeg ikke, for jeg har jo forlenget visum for tre måneder, da bør det jo være gyldig ut hele januar. Anyway, jeg må bare høre hva de sier og følge deres regler. Dere hører vel fra meg om jeg blir buret inne på en eller annen grense... Disse dagene var det vanskelig å finne positiviteten...

Filmteamet paa plass naar jentene spiser lunsj.

Jeg er busy om dagen med å filme til Utdanningshjelpen dokumentar. Det krever sitt det også, men alt i alt er det for en god sak. Så selv om jeg og kamera ikke er bestevenner, så kan jeg gjennomføre dette med et smil og håp om positiv utvikling for Utdanningshjelpen.

Stephen og jeg paa tur for aa mote ei av Utdanningshjelpen elevene.

Dagene til avreise mot SørAfrika nærmer seg. 13. des flyr jeg til Johannesburg. Der møter jeg Tonje Camilla. Så drar vi etterhvert sammen til Mozambique. Igjen – sammen. Gleder meg til å se kjære venner. Gleder meg til gode stunder. Gode folk. Gærne folk. Tommel opp for det!!

Også gleder jeg meg også til å komme tilbake Ghana i januar. For her er det også mye gode folk. Det er mye bra her! Gode venner. "Familie".
Også velger jeg å tro at det skal ordne seg på jobbfronten. Noe må jeg kunne få til. Jada, Guro. Tenk positivt!
Jeg må jo innrømme at jeg lurer av å til på hva jeg har valgt. Dratt fra fantastisk bra jobb, gode venner, kjær og god familie.....trygge rammer, grønnsaker.... Til hva? Afrika...

Jaja, det viktigste er å ha det godt! Jeg har det godt! Så jeg blir litt til!
Kryss fingrene med meg, tenk positivt, det ordner seg!