SykepleierGuro forer "sykt" barn som aller helst vil dra på stranda og ikke være syk. "Skal du på stranda, da må du spise". Kjærlighet.

Avkobling med fotballunderholdning en lørdags afternoon. Gutta jeg kom for å se vant kampen, samt de vant ære og ei geit! Det ble påfølgende fest i taperlagets område.

Bursdagsfeiring! 9. mars gikk rolig for seg hvor få visste det var guros bursdag. Jeg var glad for det og slapp og bli dynket i sølevann som er husets tradisjon for bursdagsbarn. Men da kvelden hellet på banket det på døra mi. Jeg fikk vannsprut i fleisen og bursdagssang. Så ble det ballongfest på rommet men unga. Kjærlighet.

Stephanie og Kwame, mine kjære....

I Eunices begravelse.

Vincent - en tapper mann.

Min "familie"

Og livet gaar sin gang...

Jeg staar i “badehuset” og heller vann over hodet for aa vaske en mokkete og svett kropp. Jeg ser opp paa halvmaane og stjernehimmel. Orion ligger og hviler herfra, palmetraerne henger over meg.
Tankene mine gaar i cholerabekymringer. Det er cholera i omraadet…vi har en case i huset – kommer det flere? Vet folk hva de skal gjore for aa forhindre? Sykdom har tatt overhand. Fire tilfeller av oyeinfeksjon. To tilfeller oppkast. Skrubbsaar. Forleden lop jeg paa apoteket for aa skaffe malariamedisin… Pluss en haltene tante pga uvisse fotsmerter.
Utenom sykdom har jeg i dag vist at jeg ikke bare er snille tanteGuro. Jeg maa oppdra. “Min gutt” paa 15 (foreldrelos som er tatt inn i “familien” i huset) oppforer seg uakseltabelt – da faar han hore, og jeg merket selv hvordan “strengestemmen” ble hevet for aa poengtere at visse ting er IKKE greit. Selv ikke for meg.
Ellers har jeg disskutert maur-invasjon paa rommet. Og jeg har faatt stotte i min frustrasjon over en president som legger ansvaret paa Gud og taler om at Gud maa komme forst.

Med dette tenker jeg –
Saa dette er hva jeg har onsket aa leve i? Sykdomsbekymringer, paa jobb og i hjemmet. Ansvarsfolelse for familie og sonn… Jeg som alltid har slaatt meg til ro med aa bare vaere Guro, at det er godt aa vaere single – for en kan bare tenke paa seg selv.

Jeg kom hit for lykken.
Og ja – jeg har funnet den!
For til tross vonde bekymringer, krevende oppgaver jeg paatar meg og folelse av ansvar – jeg kjenner paa lykken hver dag.
I dag fant jeg den i maane- og stjernehimmelen, palmene og muligheten til aa vaske seg ren. Og de gode menneskene jeg har rundt meg.

Sykdom-sykehus-velferd-medmenneskelighet-MyEunice...

Å være på sykehus i Ghana – å være avhening av pårørende og økonomi.
Er man syk og legen forskriver medisiner, må man vente til dine pårørende kommer for å kjøpe medisinen. Noe medisin blir dekket av helseforsikring (om man har det..), andre medisiner er vanskelig å få tak i, og noe medisin er dyrt. Gjennomsnittspersonen i Ghana har ikke mye penger for uventede medisinske utgifter, og mange kommer da i vanskelige situasjoner. Ofte får man hjelp eller lån av venner/familie, men det krever gode relasjoner og pågangsmot. Om pårørende ikke kan kjøpe medisinen, blir ingenting gjort. Samme ved diverse blod- og andre medisinske tester – det koster penger! Kan man ikke betale, blir ikke prøvene tatt, og legene kommer ikke videre i behandlingsprosessen. Jeg tenker på alle de som har få pårørende, og dårlig økonomi.... Ja, leger og sykepleiere kan se de blir dårligere og dårligere...de dør... for de har ikke ressurser til hjelpen de trenger...
Hvor er medmenneskelighetene? Hvordan kan du sende pasientens mann rundt for å skaffe sentraltvenekateter, som han ikke har penger til (over 500Nok), han vet ikke hva det er til og hvorfor...og han må trygle sykepleierne om hjelp for litt støtte, for så at de kan sende avgårde pasienten slik at hun kan klargjøres for operasjon?
Hvordan kan de krysse armene og si – ja, men om du ikke har medisinen som er livsviktig for pasienten, er det ikke noe vi kan gjøre... Hvordan kan et sykehus ikke ha medisiner og utstyr som er nødvendig for å redde liv??
Jeg lærer å leve i et afrikanske land, det gjør vondt innimellom...
I vårt tilfelle har vi hatt pårørende og økonomi, for dette skulle ikke sette grenser for Eunice's behandling. Vi gjorde det vi kunne. Eunice' mann og jeg var på sykehuset daglig... For støtte, omsorg, for innkjøp og løpmann til og fra labratoriet...diverse... Legene prøvde, vi prøvde... det holdt ikke. Eunice var syk, dette var et komplisert og vanskelig sykdoms-graviditets-tilfelle.
Jeg velger å slå meg til ro med følelsen av at det riktige ble gjort fra legenes side. Mange av de sørgende, skylder på legene og sykehusene. De trenger å skylde på noen, og dette var så uventet og da hjelper det å skylde på noen. Jeg orker ikke sinne. Jeg bruker heller den innsikten jeg har hatt i sykdomssituasjonen og sykehusoppholdet – og skylder på livet – som kan være shitty sometimes!
Alt var klart for å få hjem Eunice og tvillingjentene. De kommer ikke hjem. Nå gjør vi klart for begravelse.
MyEunice....MyMother, MySister, MyFriend.