Og slik gaar no dagane...

"This one, she is not a woman, ahh...." -sitat min huseiers kone når det viser seg at selv Guro er sterk og kan bære vann.
Hver dag kommer det fram at jeg er ingen prinsesse som trenger å få servert måltider og dusjevann på sølvfat. For joda, jeg er hvit. Jeg kommer fra en annen bakgrunn, kultur – en annen verden. Men allikevel – jeg prøver og ønsker å skli inn så godt jeg kan her. Og med tiden blir det bedre og bedre... De forstår at jeg kan spise det samme som dem, de forstår at jeg kan finne veien rundt i byen på egenhånd, de forstår at jeg kan drikke samme vann de drikker, de forstår at jeg også klarer å bære mitt eget dusjevann. Da blir alt mye lettere.
Så må jeg jobbe med meg selv for å ikke syntes det er pinelig å tusle gjennom nabolaget hver morgen for å gå på toalettet, det er jo en naturlig sak. Og så får jeg prøve så godt jeg kan med språket, og om jeg ikke forstår eller klarer å svare – jo – da bare nikker og smiler jeg.
Når jeg blir med på joggetur hver lørdag morgen kl 05, og vi under treningsøkten har øvelser på stranda hvor alle samles for øvelser, da er det bare glemme å være sjenert, men gi jernet og ikke bry seg at noen ser deg. Samme holdning kom jeg godt ut med i går. Da var jeg med på såkalt graduationparty, spesielt opplegg hvor en hel haug av folk kommer for å feire ei ung dame som er ferdigeksaminert. Hun danser, gjestene hyller henne i penger, brus og pai blir servert, så ender det hele i en stor dansefest. Neineieneinei sier det i hodet mitt. Men plutselig står jeg der jeg også, midt på dansegulvet med venner. Det føles feil, jeg har et kamera rettet mot meg - hva kan en gjøre?? I Afrika vrikker vi på kroppen, selv jeg!

Alt i alt, det er jo veldig mye bra. Free your mind!!!

GodeGhana

Joda, jeg er trygt framme i det gode Ghana.
Etter en laaang reise, Oslo-Stockholm-Roma-Addis Abeba-Abuja-Accra, men stor forvirring av tidsforskjeller, samt en oppblåst reisemage, ble jeg mottatt med store smil og utstrakte armer på Accra flyplass. Min husvert og vår gode venn fikk meg hjem til huset i Labadi, som er en bydel i utkanten av Accra. Trivelig by med trivelige mennesker, føles som et hjem. Og her har jeg oppholdt meg siden. Dagene går, smilet er på plass, ungene gir nærhet og glede, jeg er klam og skitten - Her er det bra!


Bildet: Gutta fra familehuset ble med meg paa stranda, de hadde fotoshoot til sine facebook sider... Grom gjeng.

Jeg slår meg til ro med litt ferie og ro disse første dagene, så får jeg også tid til å engasjere meg i Utdanningshjelpen arbeidet her. Og det er givende arbeid. Så mye flotte, åpne, vennlige og takknemlige mennesker. Jeg får også tid til å møte gamle kjente, og vi kan henge og preike under et tre, på en benk i skyggen, på vei til toalettet, i trafikken eller på min verandra, det er hyggelig med selskap og vennskap.
Ting er som tidligere, så jeg er glad.

Noe av det jeg har fått med meg denne første uken:
2 x dans og tromme forestilling – stas!
Plutselig havnet i en enorm begravelse uten forvarsel – utilpass
Blitt låst inne i dusjen av «lillesøster» - haha etterpå ikke like moro der og da..
Blitt halvspist av lopper fra senga – og ja, det klør!
Vært på busybusy marked for innkjøp til Uh's skolebarn.
Drukket Star (øl) i havbris og kveldsstemining, med påfølgende opplevelsesfull rusletur hjem.
Samt mange gode møter med godtfolk.

Ellers er det svært vanskelig å klare å følge med på hva som skjer ellers i denne verden. Så om det er noe det er verdt å vite, og noen gidder/har lyst til å formidle så tar jeg gjerne imot en mail eller to.

Bildet: Godt selskap, sjarmerende rakkarunger!

Mitt tlfnr her, for de som er intressert: 00233-274765511
Veldig hyggelig om noen gir lyd!