An interesting morning...

Det er en ny dag paa klinikken.
Rett utenfor porten til klinikken moter jeg en pasient vi har et spesielt forhold til, jeg er overrasket ,men glad for aa se henne. Hun hilser meg og forteller at hun kommer snart inn for aa snakke med oss, og hun kan ogsaa fortelle at hun har det bare bra.
Denne middelaldrene damen kom for forste gang til klinikken for to uker siden. Hun ble sendt hit fra lokalsykehuset. Der var hun blitt innlagt pga generell nedsatt allmentilstand, diare og kraftig vekttap. Alle pasienter som tester positivt paa hiv-test paa dette sykehuset blir sendt til oss for bekreftelse, raadgivning og videre behandling. Saa morgenen for to uker siden kom denne damen, og vi tok oss av henne, vi tok blodprove og gav intravenosvaeske og medisiner for aa faa henne noe sterkere. Hele dagen var hun hos oss. Damen kom uten noen penger, da hun ikke visste hva hvorfor hun kom til oss. Paa sykehuset forteller de nemlig ingenting om at hun har testet positivt der, samt de sier ikke hvorfor de sender henne til oss, de bare gjor det. Saa hit kom hun syk, svak, uviten og uten penger. Etter registrering og behandling hos oss hadde hun en regning aa betale, derfor ventet hun hele dagen paa at mannen hennes skulle komme. For aa hente henne, samt gjore opp regningen. Mannen kom aldri, og han hadde skrudd av telefonen. Vi ringter broren, han ogsaa skrudde av telefonene etter forste samtale. Saa vi maatte forklare pasienten at hun maatte komme tilbake senere for resultater av blodprove (for saa evt behandling) og for betaling. Hun lovet aa komme dagen etter.
Hjelpepleier Emelia her paa klinikken lo av meg da jeg sa at hun kom til aa komme tilbake. Meg: “Hun er syk, hun maa komme tilbake, hun trenger vaar hjelp og lokalsykehuset vil jo bare sende henne tilbake hit”. Emelia: “Haha..she will not come! The way she was talking… I tell you, Guro – she will not come”.
Dagen etter – hun kom ikke… Uken etter – vi ventet, jeg haapet, Emelia smilte og sa “Guro – you see, this is how people are” - damen kom ikke. Men vi fikk en telefon fra lokalsykehuset. De fortalte at damens kirkemedlemmer hadde bragt henne til sykehuset igjen. Vi forklarte situasjonen her, og de sa de skulle sorge for at hun kom. Hun kom ikke…. Ikke for idag.
Saa jeg var glad for aa se henne. Hennes blodresultater var ikke bra og hun trenger behandling umiddelbart. Men saa kom det interessante. Hun kom med en ung gutt (6aar) denne gangen. Naar vi ville maale vitaletegn for legekonsultasjon sa hun at det var hun ikke interresert i. Hun kom ikke fordi hun var syk, hun kom pga gutten. Saa hun ville ikke snake med oss, bare doktor.
Hun forteller doktor at gutten hennes har blitt banket opp (av far), og politi krever en attest fra statsansatt lege for videre behandling- evt erstatning av saken. Hun ber ogsaa doctor om aa skrive at hun, moren, er innlagt her paa klinikken. Vi legger ikke inn pasienter! Doktor forklarte at hva hun ba om, kunne hun ikke hjelpe med. Men at hun onsket aa snakke med henne om hennes egen behandling. Damen var IKKE interessert I behandling. Joda, hun vet hun er syk, men hun ville ikke ha vaar medisinske hjelp. Naa trengte hun hjelp med denne rapporten slik at hun kunne faa penger! Uansett skulle hun reise til landsbyen med gutten, for de var kastet ut av hjemmet. Vi, doctor, kunne ikke hjelpe henne med det hun onsket. Maaten hun kommanderte og ville drive lureri var heller ikke noe som falt i smak hos oss.
Alt i alt – trist historie.
Det gjor det vanskelig for oss aa hjelpe naar pasienter ikke er interessert i det hele tatt. Vi kan ikke tvinge paa noen behandling… og naar pasientene ikke forstaar… Ikke onsker aa forstaa… Naar pasientene “foler seg friske”. Vi horer mange historier og forklaringer paa hvorfor de ikke onsker vaar hjelp. Det er utfordrende… men hva kan vi gjore?
Naa har damen dratt mot landsbyen. Hun sa hun skulle komme tilbake naar hun hadde tid, men ikke naa. Hun kommer nok aldri tilbake… Vaare tanker er – hun kommer desverre til aa do…og gutten… alene..