søndag 24. oktober 2010
søndag 17. oktober 2010
Svett paa ryggen!!
Det er søndag. Annicken og jeg skulle dra å se fotballkamp i dag, toppligaen....men nei. Annicken har pådratt seg en kraftig forkjøelse så hun ligger langflat i senga og får ikke lov av MadamNurse (meg) å tvinge seg til å gjøre ting hun helst vil. Sånn er livet. Så da har jeg brukt formiddagen på klesvaska som har hopet seg opp. Nå har jeg rosinfingre og svettebart, og jeg smiler.
Uka som nå er over skulle være vår reiseuke. Vi ville oppleve og se mer av Ghana. Det fikk vi heller ikke til. Eller, vi valgte anderledes. Etter to dager tenketid kom vi vel fram til at vi har det så bra her, og vi hadde ikke stort behov for reisingen – for hvor skulle vi dra? Hva ville vi se? Da vi aldri klarte å bestemme oss, tok vi det som et hint om at vi ikke var så gira. Alikevel fikk vi oss en todagers tur til en bekjent som hadde dratt til hjembyen sin. Så vi reiste på besøk og fikk oppleve og være velkomne i en annen Ghana-levestil. Mye natur, lite trafikk, fuglekvitter, ingen tuting, gjestfrihet og nye bekjentskap. Fintfintfint!!!
Ellers har jeg hatt tankfulle dager. Jeg har hatt flere runder hvor jeg har tenkte på hva jeg egentlig driver med. Reise til Afrika uten noen plan?? Det har vært helt ålreit det, men jeg er klar for en plan nå. Og det har jeg kanskje.
Jeg velger å reise en tur til Volta og Sabara (min tidligere "far" og kollega her). Det for å få klarhet i klinikkprosjektet mitt. Og mest sannsynlig for å avslutte hele det prosjektet både fysisk og mentalt. Jeg trenger ro i sjela i forhold til den drømmen som ikke gikk som ønsket.
Så skal jeg kontakte det lokale Røde Kors her i Labadi hvor jeg bor. De har noen Hiv/Aids-programmer på gang. Det er alt frivillig, og jeg vil se om jeg kan få delta litt for å få den erfaringen.
Og så har jeg tenkt og tenkt, snakket med folk og jeg har med dette funnet ut at det er verdt å prøve ut litt sykehuserfaring. Etter at min huseier og venn slo fingeren sin stygt, tok jeg på meg oppgaven å skifte på et stygt og blodig, smertefullt sår. Med førstehjelpsutstyr som min gode og omtenksomme venn, Tonje Camilla, hadde sendt med meg, endte Vincents finger i en alle tiders bandasjering. Han var stolt og jeg fikk ros. Dette førte igjen til at Vincent insisterte på at jeg skulle søke på jobb på et sykehus han allerede har spurt ut ift mine muligheter. Så da får jeg vel sjekke det ut da, men en søknad.... Det er hvertfall et steg nærmere mer erfaring. Jeg kjenner jeg er åpen for mer nå. Og med venner som bryr seg og samtidig pusher meg litt skal jeg få stell på dagene etterhvert.
Alt i alt – Livet er fint. Dette er riktig for meg.
Beste ønsker til dere alle. Jeg er varm. Hvordan kjennes det der hjemme?
Uka som nå er over skulle være vår reiseuke. Vi ville oppleve og se mer av Ghana. Det fikk vi heller ikke til. Eller, vi valgte anderledes. Etter to dager tenketid kom vi vel fram til at vi har det så bra her, og vi hadde ikke stort behov for reisingen – for hvor skulle vi dra? Hva ville vi se? Da vi aldri klarte å bestemme oss, tok vi det som et hint om at vi ikke var så gira. Alikevel fikk vi oss en todagers tur til en bekjent som hadde dratt til hjembyen sin. Så vi reiste på besøk og fikk oppleve og være velkomne i en annen Ghana-levestil. Mye natur, lite trafikk, fuglekvitter, ingen tuting, gjestfrihet og nye bekjentskap. Fintfintfint!!!
Ellers har jeg hatt tankfulle dager. Jeg har hatt flere runder hvor jeg har tenkte på hva jeg egentlig driver med. Reise til Afrika uten noen plan?? Det har vært helt ålreit det, men jeg er klar for en plan nå. Og det har jeg kanskje.
Jeg velger å reise en tur til Volta og Sabara (min tidligere "far" og kollega her). Det for å få klarhet i klinikkprosjektet mitt. Og mest sannsynlig for å avslutte hele det prosjektet både fysisk og mentalt. Jeg trenger ro i sjela i forhold til den drømmen som ikke gikk som ønsket.
Så skal jeg kontakte det lokale Røde Kors her i Labadi hvor jeg bor. De har noen Hiv/Aids-programmer på gang. Det er alt frivillig, og jeg vil se om jeg kan få delta litt for å få den erfaringen.
Og så har jeg tenkt og tenkt, snakket med folk og jeg har med dette funnet ut at det er verdt å prøve ut litt sykehuserfaring. Etter at min huseier og venn slo fingeren sin stygt, tok jeg på meg oppgaven å skifte på et stygt og blodig, smertefullt sår. Med førstehjelpsutstyr som min gode og omtenksomme venn, Tonje Camilla, hadde sendt med meg, endte Vincents finger i en alle tiders bandasjering. Han var stolt og jeg fikk ros. Dette førte igjen til at Vincent insisterte på at jeg skulle søke på jobb på et sykehus han allerede har spurt ut ift mine muligheter. Så da får jeg vel sjekke det ut da, men en søknad.... Det er hvertfall et steg nærmere mer erfaring. Jeg kjenner jeg er åpen for mer nå. Og med venner som bryr seg og samtidig pusher meg litt skal jeg få stell på dagene etterhvert.
Alt i alt – Livet er fint. Dette er riktig for meg.
Beste ønsker til dere alle. Jeg er varm. Hvordan kjennes det der hjemme?
mandag 4. oktober 2010
Herlige dager!
Meg med to Utdanningshjelpen jenter.Dagene gaar....jeg har det bra!
Jeg har faatt besok av min gode venninne Annicken. Herlig aa dele gode dager med henne! Ogsaa blir mine kjaere her glad, for naa slipper Guro aa vaere ensom og sitte helt alene... Hihi, alene er bar det syntes jeg. Men godt selskap er enda bedre!
Jeg legger ved bilder denne gangen for aa formidle.
Enjoy!
My rastagirl Stephanie.
Kwame og Guro paa stranda.
Annickens bursdagsfeiring paa verandaen. Herlige stemning med godtfolk!
Dans i bakgaarden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)