Paa reise!

Jeg har akkurat ankommet Maputo, Mozambique! Tidlig denne uken ankom jeg Pretoria, Sor Afrika og motte Tonje Camilla der! Finfint!! Etter to dager der satte vi nesa mot Swaziland. For aa faa litt natur og ro i sjela. Flott sted, fjell, idyll, dyr, gront - skjont! Attpaatil fikk vi en dag med straalende sol, det hadde jeg ikke sett siden Ghana da, for Pretoria var posregn og kaldt! Rusletur med slippers, venninne, lite vann, solkrem som svettes ut, i gronne fjell med Pumba og Zebra - det er fint liv det!

Reisingen fra sted til annet gjor vi med lokaltransporten. Det tar tid og til tider gjor det vondt pga ventingen, setene, trangt og irritasjon over lite effektivitet. MEN - vi sier til oss selv, dette er jo faktisk livet her! tenk hva en gaar glipp av ift det lokale hverdagsliv ved aa sette seg inn paa en AC buss fra hostel til hostel. Noen sier tid er penger... Vi sparer heller litt penger og bruker MYE tid, og dermed sitter igjen med, ja litt saare rumper, men MASSE gode og sjarmerende opplevelser og inntrykk. Det er fint aa vaere paa reise. Vi har mye aa laere av andre! Guro likes it!

Saa har vi altsaa kommet oss til maalet, Maputo. Blir her for jul og nyttaar!

Legger ved noen glimt fra de siste arbeidsdagene med dokumentar i Ghana.

GOD JUL, FOLKENS!!

Beste hilsner og gode tanker til alle kjaere.

Lenge leve positiviteten!

-Solbrendt meg paa stranda, feirer pappas bursdag med "mongoloid" tulletrulte.

- Vakkert barn fra en vakker Utdanningshjelpen familie.

Jeg våkner opp hver morgen til lyden av folket i huset som gjør seg klar for en ny dag. Kl. 05 starter de å feie tomta. Ungene blir sendt i "dusjen". Naboene kommer med bøtter og kanner for å fylle vann fra krana i huset vårt. Søppelbilen kommer kjørende med sin ekstremt plagsomme "her-kommer-søppel-bil"-melodi (titusenganger verre og høyere enn isbilen). Og Ama, ei av lillejentene i huset, med sin intense stemme skriker mens hennes mor kjefter. En vanlig morgen! Men jeg klarer å snu meg rundt og dra meg en stund til. Når klokka har blitt 07 er det på tide og komme seg opp fra senga og starte dagen. Ny dag, nye muligheter! Posititivtet.

Men enkelte dager kjenner jeg at det kunne vært deilig å bli i senga. Slippe å se folk, slippe å bli sett! For en kommer ikke unna å bli sett her, en kommer ikke unna å bli ropt på, bli snakket til. Hyggelig det, for all del – men ikke alltid. Ikke de dagene du våkner og vil være i fred og være anonym. Men da får en ta fram positiviteten!
Jeg har tidligere nevnt utfordringer med tålmodighetsprøver, venting og frustrasjon. Det er det masse av, fortsatt, bare mer - men jeg vil ikke la det knekke meg... for sånn er det bare, og jeg kan ikke endre det.

Utenom dette er det andre prøvelser. Systemer. Jeg har brukt to dager på immigration service for å ordne med pass og visum. Jeg skjønner ingenting av systemet og det er liten hjelp og få, så jeg fyller ut skjema, går i det minste til rett disk og smiler. Dama bak disken smiler ikke! Hun ønsker et brev som sier at jeg jobber frivillig her, for det må jeg ha for å forlenge visumet mitt. Okay, det visste jeg ikke. Jeg prøver å forklare at jeg bare skal forlenge visum jeg allerede har fått. Men det er ikke poeng i at jeg snakker, for hun vil ikke høre, hun vil bare se et brev. Så jeg drar hjem, skriver brev, får underskrift og drar tilbake. Samme dama ser jeg har brevet, hun tar en titt, leser det ikke, og sender meg til betalingsdisken. Senere kommer jeg tilbake til dama med kvitteringen. Da forteller hun at hun ikke er fornøyd med brevet. Arg.... Hun ber meg komme tilbake dagen etter med nytt og korrekt brev. ARG... Jeg blir sint, lei meg.....jeg får lyst til å grine, men hva hjelper vel det. Ingen sympati å finne på dette kontoret. Dagen etter er jeg tilbake med et brev som blir godkjent under tvil. "Kom tilbake om en mnd og hent passet ditt". "Men jeg skal ut å reise, så jeg må ha passet før det". "Aha, du skal reise, men hvorfor har du bedt om visumforlengelse da"?? Off..jo, det skal jeg fortelle deg, fordi jeg ikke skjønner noenting av dette visumstyret, og siden ingen hjelper her må jeg bare prøve meg fram. Igjen presser tårene på, jeg skjelver av sinne. Han syntes jeg er teit, jeg syntes han er teit. Okay, kom tilbake før du reiser og hent passet. Som krona på soppen kommer det fram at jeg må endre hjemreise billett fra SørAfrika fordi dataoen jeg egentlig skal hjem er etter utgått visum. Fortsatt skjønner jeg ikke, for jeg har jo forlenget visum for tre måneder, da bør det jo være gyldig ut hele januar. Anyway, jeg må bare høre hva de sier og følge deres regler. Dere hører vel fra meg om jeg blir buret inne på en eller annen grense... Disse dagene var det vanskelig å finne positiviteten...

Filmteamet paa plass naar jentene spiser lunsj.

Jeg er busy om dagen med å filme til Utdanningshjelpen dokumentar. Det krever sitt det også, men alt i alt er det for en god sak. Så selv om jeg og kamera ikke er bestevenner, så kan jeg gjennomføre dette med et smil og håp om positiv utvikling for Utdanningshjelpen.

Stephen og jeg paa tur for aa mote ei av Utdanningshjelpen elevene.

Dagene til avreise mot SørAfrika nærmer seg. 13. des flyr jeg til Johannesburg. Der møter jeg Tonje Camilla. Så drar vi etterhvert sammen til Mozambique. Igjen – sammen. Gleder meg til å se kjære venner. Gleder meg til gode stunder. Gode folk. Gærne folk. Tommel opp for det!!

Også gleder jeg meg også til å komme tilbake Ghana i januar. For her er det også mye gode folk. Det er mye bra her! Gode venner. "Familie".
Også velger jeg å tro at det skal ordne seg på jobbfronten. Noe må jeg kunne få til. Jada, Guro. Tenk positivt!
Jeg må jo innrømme at jeg lurer av å til på hva jeg har valgt. Dratt fra fantastisk bra jobb, gode venner, kjær og god familie.....trygge rammer, grønnsaker.... Til hva? Afrika...

Jaja, det viktigste er å ha det godt! Jeg har det godt! Så jeg blir litt til!
Kryss fingrene med meg, tenk positivt, det ordner seg!

Elven...damen..tiden..

"Time is like river, what you do not use wisely today is gone forever".

Sitat fra veggen paa NGO-office paa sosialdepartementet i Accra. Foran meg sitter ei grinebitter dame, hun sukker naar hun maa se opp fra avisen. Hun ber oss sitte ned og vente.... Paa hva? Jeg vet ikke for det sier hun ingenting om. Men saa ser hun opp fra avisen igjen. "De kommer, bare vent dere". Okay. Sa sitter vi der aa venter da. Jeg beundrer arkivsystemet. Bunker paa bunker, men foldere. det er oversikten over non-govermental-organizations i Ghana. De hadde en gang et system i arkivskuffer. Men de er tydelig overfylt, saa na stabler de i hoyden rundt om paa kontoret. Fasinerende. Jeg maa flire naar jeg ser sitatet paa veggen. For det er saa ironisk. Og ironi finnes jo ikke i dette landet. Men saa lenge det faar meg til aa smile :)
Lyspungtet for dagen var ogsaa at i det vi forlot dette kontoret hadde den bitre, sure, utrivelige damen blitt glad og humoristisk. Som folk kan forandre seg. Vi ma vaere aapne med hverandre! Sa naar jeg dag etter dag sitter aa venter paa folk og avtaler som blir utsatt og utsatt.. saa skal jeg tenke paa elven som renner... men ogsaa ha i bakhodet, at elvene vil forhaapentlig renne i lang lang tid!

Tålmodighet....

Det var det med avtaler og tidspunkt og greier da...
Jeg har avtalt et møte med to personer. Fredag. Fredagmorgen kontakter jeg en av dem for å høre tidspunkt for møtet. "Aha... Det ja, vel jeg møtte den andre her på onsdag jeg, så vi fant ut at vi kunne ha møtet på mandag istedet. Jeg skulle kanskje gitt deg beskjed. Beklager." Okay, ja men da har vi ny avtale – vi tar møtet på mandag. Mandagmorgen kontakter jeg igjen en den andre personen som må gi oss tidspunkt for møtet. "Oi ja, så vi skal ha det møtet i dag?? vel, jeg skal sjekke om jeg får tid i dag. Jeg ringer deg tilbake." Timene går... Senere, dagen nærmer seg afternoon, møter jeg den andre personen. Jeg spør om han har snakket med den som skulle sette tidspunkt. Det har han ikke, så han ringer der og da når vi begge er tilstedet. "Han får visst ikke tid til noe møtet i dag, så han sier vi får ta det i morgen, tirsdag." Javel....arg... Jeg tar meg selv i å bare finne meg i det. This is life. Men jeg kjenner nordmannen i meg er lei... lei av å vente. Lei av å ikke få planlagt dagene. Lei av utsettelse og løse avtaler. Men jeg kan leve med det. Jeg har valgt det! Tirsdagmorgen tenker jeg...okay, jeg er nå litt sær jeg også, så nå skal jeg se om de gidder å kontakte meg for å ha noe møte i det hele tatt. Timene går... jeg hører ingenting. Da ble det ikke no møte i dag heller da. Nei, men det er greit. De er voksne menn, de må kunne ta initiativ når de får tid. Jeg er her, og stiller når jeg får beskjed. Så med et oppgitt sinn prøver jeg å gjøre det beste ut av dagen. Så jeg pakker med meg boka mi, tar bena fatt og setter avsted mot en rolig plass med mat og drikke ved den ghanesiske kysten. Jeg setter meg med en iskald øl, bestiller kyllinglunsj, legger forvirring og irritasjon til side, og jeg nyter friheten og roen! Godt!! Mens jeg sitter der og koser meg tikker det inn en sms fra Tonje Camilla i Oslo hvor snøen faller. Haha, og her sitter jeg med bølgebrus og sand mellom tærne. Da må jeg bare smile.

Ellers ble det aldri noe sykehusjobb på meg, hvertfall ikke i denne omgang. Ikke har jeg kontaktet Røde Kors heller, da jeg tenker litt andre planer nå....
Men jeg er superklar for å komme igang med noe. Så jeg skal prøve litt forskjellig nå. Kommer tilbake til det om jeg får noe napp...

Klinikkprosjektet mitt:
Jeg slapp å dra til Voltaregionen, da Sabara (prosjektmedarbeider) kom en tur hit til Accra. Vi hadde en tøff, men ålreit samtale. Det er bra med ærlighet og oppklaringer. Sabara jobber videre på prosjektet, han er positiv. Men jeg har så og si trukket meg ut. Alikevel holder han meg oppdatert på hvordan ting går, og han ser fram til den dagen han kan overraske meg positivt. Om den dagen kommer, blir jeg glad, men ellers har jeg ro i sjela med at klinikken ble enda et misslykke prosjekt. Synd, men realitet.

Jeg titter paa flybillett til Sør-Afrika/Mozambique. Saa om ting gaar som onsket, blir det tur i desember!! Skal mote Tonje Camilla, det blir kongebra! Hurra. Så jul og nyttår blir feiret der.


Nå begynner det å bli skikkelig varmt her. Jeg er svett i nakken om natta, vokner av torste, flere klesplagg jeg ikke orker å bruke lenger og lommetørklet blir hyppig brukt for å tørke perler på nesa. Alt i alt – livet er vel som det skal :)



PS: Iselin og Annicken- maa bare dele med dere at paa vei hit til internetten satt jeg paa i trotro med kvinnelig mate. Forst gang!! Hurra, det gjorde dagen!

Det er en skrudd, skrudd verden vi lever i!!!

Go'glimt fra godt liv

Svett paa ryggen!!

Det er søndag. Annicken og jeg skulle dra å se fotballkamp i dag, toppligaen....men nei. Annicken har pådratt seg en kraftig forkjøelse så hun ligger langflat i senga og får ikke lov av MadamNurse (meg) å tvinge seg til å gjøre ting hun helst vil. Sånn er livet. Så da har jeg brukt formiddagen på klesvaska som har hopet seg opp. Nå har jeg rosinfingre og svettebart, og jeg smiler.
Uka som nå er over skulle være vår reiseuke. Vi ville oppleve og se mer av Ghana. Det fikk vi heller ikke til. Eller, vi valgte anderledes. Etter to dager tenketid kom vi vel fram til at vi har det så bra her, og vi hadde ikke stort behov for reisingen – for hvor skulle vi dra? Hva ville vi se? Da vi aldri klarte å bestemme oss, tok vi det som et hint om at vi ikke var så gira. Alikevel fikk vi oss en todagers tur til en bekjent som hadde dratt til hjembyen sin. Så vi reiste på besøk og fikk oppleve og være velkomne i en annen Ghana-levestil. Mye natur, lite trafikk, fuglekvitter, ingen tuting, gjestfrihet og nye bekjentskap. Fintfintfint!!!

Ellers har jeg hatt tankfulle dager. Jeg har hatt flere runder hvor jeg har tenkte på hva jeg egentlig driver med. Reise til Afrika uten noen plan?? Det har vært helt ålreit det, men jeg er klar for en plan nå. Og det har jeg kanskje.
Jeg velger å reise en tur til Volta og Sabara (min tidligere "far" og kollega her). Det for å få klarhet i klinikkprosjektet mitt. Og mest sannsynlig for å avslutte hele det prosjektet både fysisk og mentalt. Jeg trenger ro i sjela i forhold til den drømmen som ikke gikk som ønsket.
Så skal jeg kontakte det lokale Røde Kors her i Labadi hvor jeg bor. De har noen Hiv/Aids-programmer på gang. Det er alt frivillig, og jeg vil se om jeg kan få delta litt for å få den erfaringen.

Og så har jeg tenkt og tenkt, snakket med folk og jeg har med dette funnet ut at det er verdt å prøve ut litt sykehuserfaring. Etter at min huseier og venn slo fingeren sin stygt, tok jeg på meg oppgaven å skifte på et stygt og blodig, smertefullt sår. Med førstehjelpsutstyr som min gode og omtenksomme venn, Tonje Camilla, hadde sendt med meg, endte Vincents finger i en alle tiders bandasjering. Han var stolt og jeg fikk ros. Dette førte igjen til at Vincent insisterte på at jeg skulle søke på jobb på et sykehus han allerede har spurt ut ift mine muligheter. Så da får jeg vel sjekke det ut da, men en søknad.... Det er hvertfall et steg nærmere mer erfaring. Jeg kjenner jeg er åpen for mer nå. Og med venner som bryr seg og samtidig pusher meg litt skal jeg få stell på dagene etterhvert.

Alt i alt – Livet er fint. Dette er riktig for meg.
Beste ønsker til dere alle. Jeg er varm. Hvordan kjennes det der hjemme?

Herlige dager!

Meg med to Utdanningshjelpen jenter.

Dagene gaar....jeg har det bra!

Jeg har faatt besok av min gode venninne Annicken. Herlig aa dele gode dager med henne! Ogsaa blir mine kjaere her glad, for naa slipper Guro aa vaere ensom og sitte helt alene... Hihi, alene er bar det syntes jeg. Men godt selskap er enda bedre!


Jeg legger ved bilder denne gangen for aa formidle.

Enjoy!

My rastagirl Stephanie.
Kwame og Guro paa stranda.

Annickens bursdagsfeiring paa verandaen. Herlige stemning med godtfolk!

Dans i bakgaarden.

Og slik gaar no dagane...

"This one, she is not a woman, ahh...." -sitat min huseiers kone når det viser seg at selv Guro er sterk og kan bære vann.
Hver dag kommer det fram at jeg er ingen prinsesse som trenger å få servert måltider og dusjevann på sølvfat. For joda, jeg er hvit. Jeg kommer fra en annen bakgrunn, kultur – en annen verden. Men allikevel – jeg prøver og ønsker å skli inn så godt jeg kan her. Og med tiden blir det bedre og bedre... De forstår at jeg kan spise det samme som dem, de forstår at jeg kan finne veien rundt i byen på egenhånd, de forstår at jeg kan drikke samme vann de drikker, de forstår at jeg også klarer å bære mitt eget dusjevann. Da blir alt mye lettere.
Så må jeg jobbe med meg selv for å ikke syntes det er pinelig å tusle gjennom nabolaget hver morgen for å gå på toalettet, det er jo en naturlig sak. Og så får jeg prøve så godt jeg kan med språket, og om jeg ikke forstår eller klarer å svare – jo – da bare nikker og smiler jeg.
Når jeg blir med på joggetur hver lørdag morgen kl 05, og vi under treningsøkten har øvelser på stranda hvor alle samles for øvelser, da er det bare glemme å være sjenert, men gi jernet og ikke bry seg at noen ser deg. Samme holdning kom jeg godt ut med i går. Da var jeg med på såkalt graduationparty, spesielt opplegg hvor en hel haug av folk kommer for å feire ei ung dame som er ferdigeksaminert. Hun danser, gjestene hyller henne i penger, brus og pai blir servert, så ender det hele i en stor dansefest. Neineieneinei sier det i hodet mitt. Men plutselig står jeg der jeg også, midt på dansegulvet med venner. Det føles feil, jeg har et kamera rettet mot meg - hva kan en gjøre?? I Afrika vrikker vi på kroppen, selv jeg!

Alt i alt, det er jo veldig mye bra. Free your mind!!!

GodeGhana

Joda, jeg er trygt framme i det gode Ghana.
Etter en laaang reise, Oslo-Stockholm-Roma-Addis Abeba-Abuja-Accra, men stor forvirring av tidsforskjeller, samt en oppblåst reisemage, ble jeg mottatt med store smil og utstrakte armer på Accra flyplass. Min husvert og vår gode venn fikk meg hjem til huset i Labadi, som er en bydel i utkanten av Accra. Trivelig by med trivelige mennesker, føles som et hjem. Og her har jeg oppholdt meg siden. Dagene går, smilet er på plass, ungene gir nærhet og glede, jeg er klam og skitten - Her er det bra!


Bildet: Gutta fra familehuset ble med meg paa stranda, de hadde fotoshoot til sine facebook sider... Grom gjeng.

Jeg slår meg til ro med litt ferie og ro disse første dagene, så får jeg også tid til å engasjere meg i Utdanningshjelpen arbeidet her. Og det er givende arbeid. Så mye flotte, åpne, vennlige og takknemlige mennesker. Jeg får også tid til å møte gamle kjente, og vi kan henge og preike under et tre, på en benk i skyggen, på vei til toalettet, i trafikken eller på min verandra, det er hyggelig med selskap og vennskap.
Ting er som tidligere, så jeg er glad.

Noe av det jeg har fått med meg denne første uken:
2 x dans og tromme forestilling – stas!
Plutselig havnet i en enorm begravelse uten forvarsel – utilpass
Blitt låst inne i dusjen av «lillesøster» - haha etterpå ikke like moro der og da..
Blitt halvspist av lopper fra senga – og ja, det klør!
Vært på busybusy marked for innkjøp til Uh's skolebarn.
Drukket Star (øl) i havbris og kveldsstemining, med påfølgende opplevelsesfull rusletur hjem.
Samt mange gode møter med godtfolk.

Ellers er det svært vanskelig å klare å følge med på hva som skjer ellers i denne verden. Så om det er noe det er verdt å vite, og noen gidder/har lyst til å formidle så tar jeg gjerne imot en mail eller to.

Bildet: Godt selskap, sjarmerende rakkarunger!

Mitt tlfnr her, for de som er intressert: 00233-274765511
Veldig hyggelig om noen gir lyd!

Hvorfor Afrika???

Noen av forklaringene kan lett forklares med bilder:

Unga...




















Idyllen og roen:










Drømmene:

Brutaliteten, Engasjementet og Dansen:













Hverdagslivet, Opplevelsene og Calabashen:

Nærheten og Samholdet:

"After climbing a great hill, one only finds that there are many more hills to climb".
- Nelson Mandela.

Det er bare fotball...

Det er VM i fotball! Det er snakk om voksne menn som spiller ball. Det er opprinnelig lek, men....
Jeg klarer ikke sitte stille. Jeg har et favoritt lag, og de klarer seg bra så langt. De siste dagene når The Black Stars skal spille kamp har jeg vondt i magen. Jeg gleder meg som et barn, det er hele settingen... På med skjorta, høre nasjonalsangen, kjenne på atmosfæren, men det er også skremmende, for jeg vet (hvertfall for en liten stund) det gjør vondt når det går dårlig... for det er jo nå det gjelder.. Så tenker jeg - men guro, det er jo bare lek. Det er bare fotball. Og ja, jeg vet det, alikevel, kroppen knyter seg i spenning.
Jeg står og tripper... Jeg får vondt når motlaget har ballen, tiden nærmer seg 90 min, please - la det være over. Og hurra! Så er det dans, sang, glede og endelig nerver som slipper på spenningen.
Puh...
Også innser jeg, oi, nå blir det mer fotball. Skrekkblandet fryd!
Joda, fotball er gøy. Det er noe vi mange har felles. Men det er også bare lek, jeg må minne meg selv på det.
Alikevel - det er så mye følelser, så mye krefter og kamp, så mye glede, så mye smerte. Det er skader, det er krangler. Det er samhold, det er nasjonalisme.
Voksne menn ligger på gresset og gråter. Andre klemmer og danser.
Millioner av penger til stadioer, lønninger, markedsføring....luksurøsitet...
Og det er bare fotball? Fotball er ikke bare fotball...

Denne teknologiske verden...

Jaja... Da var det vel på tide for meg også å hoppe inn i denne teknologiverden vi lever i...puh.

Tanken er vel at det vil være lettere å holde kontakt med kjente å kjære når verden der ute skal oppleves.

For jeg har tenkt meg på reise igjen... til mitt kjære Afrika.

Jeg har vært på tur før, det har vært stas...

Jeg har nå rettet meg etter fornuften i tre år, og ja - jeg har fullført sykepleiestudiet. Hurra.

Eksamen og oppgave er nå levert. Praksisperioder er bestått. Hurra. I'm a nurse now...

Så da følger jeg hjertet mitt..jeg drar ut i verden. Først hjem, eller dit hjertet mitt ligger.

Til Ghana! Ikke for å finne mann, men for å finne tilbake til lykken.

Først blir det et par måneder med sykepleiejobb (haha, for det kan jeg si nå) her i Oslo.

Så skal jeg gjøre mitt beste for å holde, om noen har interesse av det, oppdateringer på hva livet vil by på der ute i verden.

So long..