Sykdom-sykehus-velferd-medmenneskelighet-MyEunice...

Å være på sykehus i Ghana – å være avhening av pårørende og økonomi.
Er man syk og legen forskriver medisiner, må man vente til dine pårørende kommer for å kjøpe medisinen. Noe medisin blir dekket av helseforsikring (om man har det..), andre medisiner er vanskelig å få tak i, og noe medisin er dyrt. Gjennomsnittspersonen i Ghana har ikke mye penger for uventede medisinske utgifter, og mange kommer da i vanskelige situasjoner. Ofte får man hjelp eller lån av venner/familie, men det krever gode relasjoner og pågangsmot. Om pårørende ikke kan kjøpe medisinen, blir ingenting gjort. Samme ved diverse blod- og andre medisinske tester – det koster penger! Kan man ikke betale, blir ikke prøvene tatt, og legene kommer ikke videre i behandlingsprosessen. Jeg tenker på alle de som har få pårørende, og dårlig økonomi.... Ja, leger og sykepleiere kan se de blir dårligere og dårligere...de dør... for de har ikke ressurser til hjelpen de trenger...
Hvor er medmenneskelighetene? Hvordan kan du sende pasientens mann rundt for å skaffe sentraltvenekateter, som han ikke har penger til (over 500Nok), han vet ikke hva det er til og hvorfor...og han må trygle sykepleierne om hjelp for litt støtte, for så at de kan sende avgårde pasienten slik at hun kan klargjøres for operasjon?
Hvordan kan de krysse armene og si – ja, men om du ikke har medisinen som er livsviktig for pasienten, er det ikke noe vi kan gjøre... Hvordan kan et sykehus ikke ha medisiner og utstyr som er nødvendig for å redde liv??
Jeg lærer å leve i et afrikanske land, det gjør vondt innimellom...
I vårt tilfelle har vi hatt pårørende og økonomi, for dette skulle ikke sette grenser for Eunice's behandling. Vi gjorde det vi kunne. Eunice' mann og jeg var på sykehuset daglig... For støtte, omsorg, for innkjøp og løpmann til og fra labratoriet...diverse... Legene prøvde, vi prøvde... det holdt ikke. Eunice var syk, dette var et komplisert og vanskelig sykdoms-graviditets-tilfelle.
Jeg velger å slå meg til ro med følelsen av at det riktige ble gjort fra legenes side. Mange av de sørgende, skylder på legene og sykehusene. De trenger å skylde på noen, og dette var så uventet og da hjelper det å skylde på noen. Jeg orker ikke sinne. Jeg bruker heller den innsikten jeg har hatt i sykdomssituasjonen og sykehusoppholdet – og skylder på livet – som kan være shitty sometimes!
Alt var klart for å få hjem Eunice og tvillingjentene. De kommer ikke hjem. Nå gjør vi klart for begravelse.
MyEunice....MyMother, MySister, MyFriend.