Arbeidslivet

Det har snart gått seks måneder siden jeg startet å jobbe for West African Aids Foundation. Jeg har jobbet på deres klinikk International Health Care center, og nå kjenner jeg at min tid er over der. Det har vært absolutt lærerike måneder, men jeg er lettet over å ha sagt at jeg nå går inn i min siste uke der. Jeg er lei og frustrert over dårlig lederskap og uprofesjonalitet. I tillegg har jeg nylig blitt informert at jeg, selv om det er frivillig arbeid, ikke har lov til å gjøre noen form for sykepleiefaglig arbeid før jeg er registrert sykepleier her i Ghana. Vel... jeg er ikke akkurat noen regelrytter, men jeg ønsker å være litt seriøs på dette arbeidsfeltet, så da er det lett å si at nok er nok for nå.


Gjengen på International Health Care Center.


Men jeg forlater arbeidsplassen med erfaringer, nye vennskap, mer kunnskap om helse, sykdom og folk, og ikke minst – hvordan en IKKE skal drive en organisasjon og behandle sine ansatte.
Og ikke minst; jeg har fått en fot innenfor helsearbeidet, og jeg har skapt kontakter jeg trolig vil ha glede av ved senere arbeidsmuligheter.
I går, 1. juni var helligdag. Da ble en gjeng fra klinikken sendt til arrangement for å gjøre helsescreening i en community. Vi tok blodtrykk, Hep. B-test og HIV-test. Hundrevis testet – givende!




Jeg tester og lab-tekniker Owusu leser resultater.


Naomi (amerikansk student) leser resultat, mens Emelia i bakgrunnen gir resultater til de testede.





Sliten, øm i kropp, men fornøyd drar jeg hjem hvor jeg har kvalitetstid med Stephanie, Kwame og resten av gjengen i huset. Og med mango til middag!! Da har jeg det ganske så bra!

Herlige rakkar-Stephanie med "lærer pisken".

Voksen??

Herlig samtale mens svetten renner i knehasen og lommetørklet tørker perler i vikene og på leppa.
Jeg sitter i en minibuss på en travel stasjon, vi venter på at bussen skal fylles opp slik at vi kan dra avgårde. Mens vi sitter der sitter jeg å observerer en ung dame som prøver sko rett ved siden av oss. Sko selgerne roper : "one cedi, one one cedi" Hauger av sko koster altså en cedi (= 4,5 kroner) per par. den unge damen finner et par sølv-stilletter. Hun prøver dem og med hjelp fra selgeren får hun dem på. Ved siden av meg sitter det en eldre mann og humrer. jeg skjønner at han tenker det samme som meg. "She will never be able to walk in this shoes" sier jeg med et smil. Han er absolutt enig, og vi ler litt sammen. Vi ser at damen kjøper skoene. "Hmm...the shoes are cheap, but it will cost her when she brake her legs" sier mannen. Jeg støtter han på det! Godt å finne noen å dele like tanker med.


Livet i Ghana mai/juni 2011-
det har vært slitsomme, utfordrende, lærerike og gode uker. Alt i alt jeg er fortsatt fornøyd med livstilværelsen.
Men jeg har hatt mine krevende stunder:
To uker som har gått har doktor på klinikken tatt med seg de to helseassistene vi har og dratt på et program langt langt borte. dette har gjort at jeg har i 7 dager totalt (delt i to perioder) vært ansvarlig for drift av klinikken.
Og hvordan skal jeg få til det da? Jo - jeg må bare prøve mitt beste...
Jeg hadde farmasist og labteknikker med på teamet, samt at jeg huket tak i ansatte fra organisasjonen for div hjelp.
Men jeg kan si, det har ikke vært lett, det har ikke vært moro!
joda, jeg kan alltids prøve mitt beste....men dere kunne i det minste spurt meg på forhånd. istedet for å si - hei du Guro - på mandag blir jeg borte, så du får holde skuta. På mandag...okay. mandag ble til fire dager, så ble det plutselig tre dager påfølgende uke.
Arg.... Hva skjer med kommunikasjonen??

Vel, klinikken står fortsatt, og pasientene kommer fortsatt.
90% av pasientene våre er HIV positive personer som kommer til oss for oppfølging og medisiner.

Oppgavene mine var stort sett -
Ta imot pasienten, finne journalen, konsultasjon (er alt bra med pasienten, noen plager, symptomer, hvordan går det med medisnene, hvorfor har du ikke kommet før for å hente medisiner - husk at de må tas HVER DAG - TO GANGER OM DAGEN!!!), veiledning og rådgiving til nye pasienter, gi test resultater, putte folk på HIv behandling, ta betaling, DOKUMENTASJON.
Ja, det er vel det...men det er nok. Pluss, å få det hele til å gå rundt da. + å be farmasisten å bli til klokken fire, istedet for tre, for det er jo arbeidstid til klokken fire...
Ahh...
Jeg trives med mye av arbeidet, men når presset blir stort blir jeg svett i trøya og skuldrene hever + knyter seg.

Jeg har kjent jeg har bært mye ansvar. Og ansvar er greit nok det, men det er lettere når det er frivillig og ikke påtvunget - her ble jeg sparket inn i ansvaret...
Jeg lurte litt på en stund der - er jeg liksom voksen nå??


Utenom jobb har jeg ogsp kjent på voksenrollen.
Som nevnt i sist blogg så hadde Kwame stukket av.
vel - han var borte i fire dager+netter. det likte jeg dårlig.
Vi lette etter han en kveld, da en venn hadde fortalt at han hadde sett Kwame. Vi fant han ikke. Påfølgende kveld dro vi tilbake. Vi ventet.....
Så ble vi tatt med, av noen andre gutter, til hvor vi kunne finne han.
Og vi fant han, han jobbet som parkeringshjelp (vise biler ut og inn av p-plass).
Jeg ba han bli med hjem. Litt fram og tilbake, og jeg var klar på at jeg ikke hadde tenkt å dra uten han, valgte han å bli med.
Hjemme følte jeg det var plass for en samtale. Why, Kwame? Why?
Så var jeg "voksen" igjen. jeg skulle ha de kloke ting å si... Igjen - jeg gjorde mitt beste. Litt tårer og mye åpenhet - i bunn og grunn kjærlighet!
Kwame er fortsatt i huset og vi vet vi har hverandre!

Så tiltross krevende dager - det er en del av livet. Om man er voksen eller ei.... jeg finner daglig fram barnet i meg, og jeg smiler - inni og utenpå!

Jeg velger å avslutte med en anne herlig minibuss-opplevelse:

Jeg er på vei hjem på kveldingen. trotroen (minibussen) stopper og en eldre mann skal på. han er noe dårlig tilbeins og han prøver å klatre inn i trotroen. Første forsøk og han faller bakover, men han klarer å hente seg inn. han prøver igjen, og han sier med fult av energi i stemmen- "with the power of God"! Herlig!!! Og jommen var han ikke på plass i setet.
Men Guds kraft eller ikke - det er mye herlig energi og utstråling bland folk. Det smitter!

Kjærlighet til alle!

Life, oh life...

Visdoms ord fra taxi og trotros (minibusser):
They act like lovers
and
«No time to die» It makes me laugh.
Små ting som får meg til å smile.

Bildet: Kwame og AutnieGuro.

I skrivende stund er Kwame forsvunnet. Det er hans bursdag i dag, 1. juni, og jeg har kjøpt kake! Men han oppfører seg ikke bra om dagen, han har fått skjeft og juling, og dermed har han stukket av. Vet ikke hvor han er , vet ikke hvor han sover, vet ikke når han kommer tilbake. Kaka blir tørr - stusselig 16.års fødselsdag!

Men jeg er rolig ved at han kommer snart trygt tilbake - han bare markerer sin missnøye og dette er hans måte å ta oppgjør med de voksne. Ingen trivelig måte. KOM HJEM KWAME!

Bildet: Fra HIV/Aids workshop. Flotte folk, spennende og lærerikt innhold!

En dag på arbeid:

Farmasist: "AuntieGuro - to day I've not seen you smile".

Meg: "no, today I'm not smiling..."

Farmasist og alt-mulig-mannen: "oh...so you're not happy?"

Slitne meg: "No, today I'm not all that happy"

Farmasist: "So, I should give you money?"

For all del - herlige kolleger!!! Men joda, vi er forskjellige. Godt vi kan le av det!

Bildet: Jeg dro paa dagstur med to venninner til et idyllisk sted. Vi fant ikke idyllen med det forste, for vi ville ikke paa hotellreservat for idyll, vi ville bare paa stranda vi. Saa vi endte opp paa den offentlige stranda. Der motte vi soppel og lokalbefolkning som gjorde sitt fornødende.

Men vi rastet. Spiste vannmelon aapnet med førstehjelpsskrin-saks (takk TC!), og vi fikk trivelig og livlig selskap av unga.

Dagen endte med en nydelig solnedgang, ubeskrivelig stjernehimmel, kun en sandal da den andre ble tatt av havet, men tre fornoyde og slitne jenter!


Så overlevde vi dommedagen denne gang også. Jommen heldige vi! Jeg og medpassasjerer ble preket om at nå var tiden inne for en ende på våre synder. "For slik som kvinnene kler seg nå til dags. Hvordan de går med bokser og vestlige klær. Bare se hvor vanskelig det er for oss å urinere nå, med bokser på. For Gud skapte ikke kvinnen ment å bruke bukser. Det er synd hvordan kvinner går i herre klær, og menn går i kvinneklær. Det er synd. Selv i kjærka kan kvinnen finne på å gå med bukser. FOR EN SYND! Hvordan vi har latt oss påvirke av den vestlige verden. Synd! Så vi må skjerpe oss nå! For vi vet ikke om vi blir rammet av bilulykke eller naturkatastrofe i morgen! Vi må endre oss, vi må leve livet slik Gud ønsket at vi skal leve. Vi må slutte å synde!" Dette var åpenbart en mann som gremmet seg over hvordan verden/Ghana utvikler seg. Han var forbredt på dommedagen den 21. mai.
Jeg lærer hver dag! Lærer om livet, om folk, om religion og folks holdninger til samfunnet!

Lev livet så best vi kan mens vi enda er her!

Pappabesøk!!

Forrige uke hadde jeg besøk av pappa. Det ble bare en uke, men det gjorde godt.
Jeg benyttet den uken til å dra tilbake til Volta regionen hvor jeg har jobbet og oppholdt meg ved tidligere Ghanaopphold.
Dermed dro vi til øya hvor jeg en gang (2007) startet klinikkprosjekt. Det gav en endelig bekreftelse på at det prosjektet er dødt. Ellers bodde vi i gamle landsbytrakter. NYDELIG område, herlige folk, vakker natur og RO! Stillhet, stjernehimmel, mango, unger, røde sandveier, fjell og vennlighet.
Dagene i Volta var fine, men besøket der gjorde meg sikker på at mine dager der er over. Jeg velger å ikke ha mer kontakt med Sabara, mannen jeg har jobbet og bodd med der. Så nå er jeg på mission med å finne meg en ny landsby.
For landsbyliv er bra for meg. Å tusle ut i bushen for å plukke mango fra trærne, å pusse tenner under klar, enorm stjernehimmel, å flørte med de gamle høvdingene, og vandre på veiene uten biler, støy og folk, men med jegere, ananasplantasjer og kamelioner – ja takk, jeg liker det!


Paa tur til oya med klinikken...klinikken som ikke er klinikk.
En spennende tur som endte med at vi ble "reddet" av Ghana Navy.


Min kjaere hovding i Tove-landsby, mitt forste hjem i Volta regionen.
Og ungene, noen skruller, som shower for meg. Jeg blir lett sjarmert :)


Da min kjaere far gikk gjennom litt sykdom maatte jeg faa tiden til aa gaa. Her kutter jeg gresset, mens landeieren ligger aa sover. Resultatet ble en grei-nok-klippet hage, solbrent rygg og fem vannblammer paa hoyrehaanda.


Paa vandring etter ufarlig drikkevann for hvit mann. Jeg spiser tidenes beste mango, Sabara (bak) drikker glukose-intravenos-vaeske.


Men pappa kom ikke unna livet i byen. Det er jo der jeg lever nå, og det er der jeg har folket mitt. Så noe sosial omgang med øldrikking på plastikstoler fikk han også med seg, det er jo ghanesisk kultur på det sterke.

Alt i alt – fint besøk av pappa. Godt med litt pappaomsorg og nærhet

An interesting morning...

Det er en ny dag paa klinikken.
Rett utenfor porten til klinikken moter jeg en pasient vi har et spesielt forhold til, jeg er overrasket ,men glad for aa se henne. Hun hilser meg og forteller at hun kommer snart inn for aa snakke med oss, og hun kan ogsaa fortelle at hun har det bare bra.
Denne middelaldrene damen kom for forste gang til klinikken for to uker siden. Hun ble sendt hit fra lokalsykehuset. Der var hun blitt innlagt pga generell nedsatt allmentilstand, diare og kraftig vekttap. Alle pasienter som tester positivt paa hiv-test paa dette sykehuset blir sendt til oss for bekreftelse, raadgivning og videre behandling. Saa morgenen for to uker siden kom denne damen, og vi tok oss av henne, vi tok blodprove og gav intravenosvaeske og medisiner for aa faa henne noe sterkere. Hele dagen var hun hos oss. Damen kom uten noen penger, da hun ikke visste hva hvorfor hun kom til oss. Paa sykehuset forteller de nemlig ingenting om at hun har testet positivt der, samt de sier ikke hvorfor de sender henne til oss, de bare gjor det. Saa hit kom hun syk, svak, uviten og uten penger. Etter registrering og behandling hos oss hadde hun en regning aa betale, derfor ventet hun hele dagen paa at mannen hennes skulle komme. For aa hente henne, samt gjore opp regningen. Mannen kom aldri, og han hadde skrudd av telefonen. Vi ringter broren, han ogsaa skrudde av telefonene etter forste samtale. Saa vi maatte forklare pasienten at hun maatte komme tilbake senere for resultater av blodprove (for saa evt behandling) og for betaling. Hun lovet aa komme dagen etter.
Hjelpepleier Emelia her paa klinikken lo av meg da jeg sa at hun kom til aa komme tilbake. Meg: “Hun er syk, hun maa komme tilbake, hun trenger vaar hjelp og lokalsykehuset vil jo bare sende henne tilbake hit”. Emelia: “Haha..she will not come! The way she was talking… I tell you, Guro – she will not come”.
Dagen etter – hun kom ikke… Uken etter – vi ventet, jeg haapet, Emelia smilte og sa “Guro – you see, this is how people are” - damen kom ikke. Men vi fikk en telefon fra lokalsykehuset. De fortalte at damens kirkemedlemmer hadde bragt henne til sykehuset igjen. Vi forklarte situasjonen her, og de sa de skulle sorge for at hun kom. Hun kom ikke…. Ikke for idag.
Saa jeg var glad for aa se henne. Hennes blodresultater var ikke bra og hun trenger behandling umiddelbart. Men saa kom det interessante. Hun kom med en ung gutt (6aar) denne gangen. Naar vi ville maale vitaletegn for legekonsultasjon sa hun at det var hun ikke interresert i. Hun kom ikke fordi hun var syk, hun kom pga gutten. Saa hun ville ikke snake med oss, bare doktor.
Hun forteller doktor at gutten hennes har blitt banket opp (av far), og politi krever en attest fra statsansatt lege for videre behandling- evt erstatning av saken. Hun ber ogsaa doctor om aa skrive at hun, moren, er innlagt her paa klinikken. Vi legger ikke inn pasienter! Doktor forklarte at hva hun ba om, kunne hun ikke hjelpe med. Men at hun onsket aa snakke med henne om hennes egen behandling. Damen var IKKE interessert I behandling. Joda, hun vet hun er syk, men hun ville ikke ha vaar medisinske hjelp. Naa trengte hun hjelp med denne rapporten slik at hun kunne faa penger! Uansett skulle hun reise til landsbyen med gutten, for de var kastet ut av hjemmet. Vi, doctor, kunne ikke hjelpe henne med det hun onsket. Maaten hun kommanderte og ville drive lureri var heller ikke noe som falt i smak hos oss.
Alt i alt – trist historie.
Det gjor det vanskelig for oss aa hjelpe naar pasienter ikke er interessert i det hele tatt. Vi kan ikke tvinge paa noen behandling… og naar pasientene ikke forstaar… Ikke onsker aa forstaa… Naar pasientene “foler seg friske”. Vi horer mange historier og forklaringer paa hvorfor de ikke onsker vaar hjelp. Det er utfordrende… men hva kan vi gjore?
Naa har damen dratt mot landsbyen. Hun sa hun skulle komme tilbake naar hun hadde tid, men ikke naa. Hun kommer nok aldri tilbake… Vaare tanker er – hun kommer desverre til aa do…og gutten… alene..

Tankevekker

I Ghana bor det 24 millioner mennesker. Landet har tre psykiatriske sykehus. Det er en tankevekker, da jeg har sett utfordringer det norske helsevesenet maa ta stilling til innen psykiatrisk behandling. I Norge er det ikke nok plasser for denne pasientgruppen. Og hvor mange bor i Norge – underkant av fem millioner. Og hvor mange psykiatriske sykehus har vi? Mer enn tre bare i Oslo!

Tankevekker!

Saa da er jeg ikke forbauset over alle “uteliggerne”/“galingene” jeg ser paa gata. De blir kalt “mad”. Det ser ut til at de stort sett blir latt vaere i fred. De bryr seg lite om folk og folk bryr seg lite om dem.

I desember 2010 saa jeg en nyhetsreportasje angaaende psykiatrien i Ghana. Den tok fram problematikken med overfylt sykehus. Det ble ogsa vist bilder, og helt klart – det var MANGE flere pasienter enn hva det var rom for. Saa gulvene var fylt med folk som sov, dusj- og dofasiliteter var merkbart nedslitt, og all romplass var utnyttet. Pga dette ble det bestemt at fra nyaaret 2011, skal det hver maanede bli sendt hjem 60 pasienter fra et av sykehusene. Til hvor? Hjem? Og hvem skal sendes? De friske? Jeg kan bare innbille meg hvor utfordrende det er aa vaere engasjert i psykiatrien her i Ghana.

I Oslo har vi mange hort om den saakalte “huleboeren” fra Blindern. Her i Accra har vi en kar som minner meg om han. Hver dag jeg drar til og fra jobb kjorer vi forbi denne fyren. For denne “vandreren” har en strekning langs veien forbi universitetet hvor han gaar og gaar og gaar… I de samme klaerne, med de brune skitne dreadlocksa, med det tomme blikket vandrer han fram og tilbake. Kanskje han har et mission – ikke vet jeg, men hver eneste dag ser jeg han paa tur, langs traffikert vei. Hvor lenge kan en kropp leve slik? Hva tenker han? Har han det vondt?
Og han er ikke den eneste jeg ser… En annen mann sover i et tre, han ogsaa kjorer vi forbi om morgningen. Ogsaa er det en som stort sett sitter og ler utenfor en butikk. Ogsaa er det en ung kjekk mann som staar og smiler, uten skjorte og med buksa saa vidt hengende over hoftene.
Disse mennene, med flere, de faar meg til aa tenke.

Vi, nasjoner og mennesker, har forskjellige utfordringer vi staar ovenfor. Og jeg haaper – en dag – EN DAG – at ting blir litt lettere for enkelte og forutfordringern innen psykiatrien generelt…

SykepleierGuro forer "sykt" barn som aller helst vil dra på stranda og ikke være syk. "Skal du på stranda, da må du spise". Kjærlighet.

Avkobling med fotballunderholdning en lørdags afternoon. Gutta jeg kom for å se vant kampen, samt de vant ære og ei geit! Det ble påfølgende fest i taperlagets område.

Bursdagsfeiring! 9. mars gikk rolig for seg hvor få visste det var guros bursdag. Jeg var glad for det og slapp og bli dynket i sølevann som er husets tradisjon for bursdagsbarn. Men da kvelden hellet på banket det på døra mi. Jeg fikk vannsprut i fleisen og bursdagssang. Så ble det ballongfest på rommet men unga. Kjærlighet.

Stephanie og Kwame, mine kjære....

I Eunices begravelse.

Vincent - en tapper mann.

Min "familie"