Voksen??

Herlig samtale mens svetten renner i knehasen og lommetørklet tørker perler i vikene og på leppa.
Jeg sitter i en minibuss på en travel stasjon, vi venter på at bussen skal fylles opp slik at vi kan dra avgårde. Mens vi sitter der sitter jeg å observerer en ung dame som prøver sko rett ved siden av oss. Sko selgerne roper : "one cedi, one one cedi" Hauger av sko koster altså en cedi (= 4,5 kroner) per par. den unge damen finner et par sølv-stilletter. Hun prøver dem og med hjelp fra selgeren får hun dem på. Ved siden av meg sitter det en eldre mann og humrer. jeg skjønner at han tenker det samme som meg. "She will never be able to walk in this shoes" sier jeg med et smil. Han er absolutt enig, og vi ler litt sammen. Vi ser at damen kjøper skoene. "Hmm...the shoes are cheap, but it will cost her when she brake her legs" sier mannen. Jeg støtter han på det! Godt å finne noen å dele like tanker med.


Livet i Ghana mai/juni 2011-
det har vært slitsomme, utfordrende, lærerike og gode uker. Alt i alt jeg er fortsatt fornøyd med livstilværelsen.
Men jeg har hatt mine krevende stunder:
To uker som har gått har doktor på klinikken tatt med seg de to helseassistene vi har og dratt på et program langt langt borte. dette har gjort at jeg har i 7 dager totalt (delt i to perioder) vært ansvarlig for drift av klinikken.
Og hvordan skal jeg få til det da? Jo - jeg må bare prøve mitt beste...
Jeg hadde farmasist og labteknikker med på teamet, samt at jeg huket tak i ansatte fra organisasjonen for div hjelp.
Men jeg kan si, det har ikke vært lett, det har ikke vært moro!
joda, jeg kan alltids prøve mitt beste....men dere kunne i det minste spurt meg på forhånd. istedet for å si - hei du Guro - på mandag blir jeg borte, så du får holde skuta. På mandag...okay. mandag ble til fire dager, så ble det plutselig tre dager påfølgende uke.
Arg.... Hva skjer med kommunikasjonen??

Vel, klinikken står fortsatt, og pasientene kommer fortsatt.
90% av pasientene våre er HIV positive personer som kommer til oss for oppfølging og medisiner.

Oppgavene mine var stort sett -
Ta imot pasienten, finne journalen, konsultasjon (er alt bra med pasienten, noen plager, symptomer, hvordan går det med medisnene, hvorfor har du ikke kommet før for å hente medisiner - husk at de må tas HVER DAG - TO GANGER OM DAGEN!!!), veiledning og rådgiving til nye pasienter, gi test resultater, putte folk på HIv behandling, ta betaling, DOKUMENTASJON.
Ja, det er vel det...men det er nok. Pluss, å få det hele til å gå rundt da. + å be farmasisten å bli til klokken fire, istedet for tre, for det er jo arbeidstid til klokken fire...
Ahh...
Jeg trives med mye av arbeidet, men når presset blir stort blir jeg svett i trøya og skuldrene hever + knyter seg.

Jeg har kjent jeg har bært mye ansvar. Og ansvar er greit nok det, men det er lettere når det er frivillig og ikke påtvunget - her ble jeg sparket inn i ansvaret...
Jeg lurte litt på en stund der - er jeg liksom voksen nå??


Utenom jobb har jeg ogsp kjent på voksenrollen.
Som nevnt i sist blogg så hadde Kwame stukket av.
vel - han var borte i fire dager+netter. det likte jeg dårlig.
Vi lette etter han en kveld, da en venn hadde fortalt at han hadde sett Kwame. Vi fant han ikke. Påfølgende kveld dro vi tilbake. Vi ventet.....
Så ble vi tatt med, av noen andre gutter, til hvor vi kunne finne han.
Og vi fant han, han jobbet som parkeringshjelp (vise biler ut og inn av p-plass).
Jeg ba han bli med hjem. Litt fram og tilbake, og jeg var klar på at jeg ikke hadde tenkt å dra uten han, valgte han å bli med.
Hjemme følte jeg det var plass for en samtale. Why, Kwame? Why?
Så var jeg "voksen" igjen. jeg skulle ha de kloke ting å si... Igjen - jeg gjorde mitt beste. Litt tårer og mye åpenhet - i bunn og grunn kjærlighet!
Kwame er fortsatt i huset og vi vet vi har hverandre!

Så tiltross krevende dager - det er en del av livet. Om man er voksen eller ei.... jeg finner daglig fram barnet i meg, og jeg smiler - inni og utenpå!

Jeg velger å avslutte med en anne herlig minibuss-opplevelse:

Jeg er på vei hjem på kveldingen. trotroen (minibussen) stopper og en eldre mann skal på. han er noe dårlig tilbeins og han prøver å klatre inn i trotroen. Første forsøk og han faller bakover, men han klarer å hente seg inn. han prøver igjen, og han sier med fult av energi i stemmen- "with the power of God"! Herlig!!! Og jommen var han ikke på plass i setet.
Men Guds kraft eller ikke - det er mye herlig energi og utstråling bland folk. Det smitter!

Kjærlighet til alle!