Det er ikke sjelden jeg faar tilbakemeldingen ”Ahh.. so you know have to give injection then??” naar folk horer jeg er sykepleier. Naa har jeg skjont hvor den kommentaren kommer fra. Jeg er sykepleier paa Frelsesarmeens klinikk i Mamobi bydel i Accra. Jeg assisterer en senior nurse som tar seg av konsultasjonene. Med aa assistere innebaerer det stort sett aa gi injeksjoner. Det er ikke tull. Saa ilopet av en arbeidsdag setter jeg sproyter i skinka til smaabarn, unge og gamle, kvinner og menn. Hva er det med disse injeksjonene?? Er det egentlig nodvendig? Hvor ofte er det vi gaar hjem fra fastlegen med insjeksjon? Jeg har undersokt litt, og lurer vel paa om det forst og fremst har mest placebo effekt. Jeg ser nodvendigheten for aa dempe hoy feber hos barna, og jeg ser effekten malariainjeksjonen har, men all denne Voltaren og anihistamin injeksjonen... aiai... Men jeg gjor som senior MadamNurse sier. Ungene hyler og graater, mennene jamrer seg men holder maska, de eldre damene har satt fram skinka i aar og er godt laert, mens de unge jentene lar meg forst slippe til etter litt godsnakk. Saa gjennom dagen gaar nearmest en tredel av vaare pasienter hjem etter et stikk eller tre av ”Obroni” (”hvit mann”). Heldigvis gaar de fleste hjem med et smil, og det er svaert gledelig for meg naar de kommer tilbake, henvender seg til meg aa hilser og takker, en sjalu seniornurse er glad jeg har kommet med positiv arbeidsaand i klinikken.
Men saa var det den frustrasjonen da... Vel, injeksjonen skader vel ikke. Og naar enkelte pasienter sier de ikke er blitt behandlet naar de blir sendt hjem med ”kun” fire medikamenter fra apoteket, da kan det vaere at det er det som ligger i den medisinske behandlingen her – et sproyte stikk i skinka.
Annen frustrasjon ligger i svaert lite effektivt arbeid.... Mye ting aa gjore, mange pasienter, mye papirarbeid som maa vaere korrekt pga helseforsikring, joda...men da maa man jobbe strukturert! Ikke bruke tiden paa aa diskutere hvor stort arbeidspresset er. Ikke prate prate prate, men jobbe jobbe jobbe. Ahhh... det kribler i fingra noen ganger...Men jeg tilpasser meg.
Ogsaa var det det med hygiene og sterilitet da. Naar jeg hadde hygiene forelesning paa skolen, satt jeg aa tenkte paa hvordan hygiene i hverdagslivet er anderledes her enn hjemme i Norge. Iselin syntes en gang jeg var litt i overkant hygienefokusert. Det kan lett sies at det kan ikke sies om meg i dag! Man tilpasser seg paa det meste. Saa jeg lo litt under hygieneforelsening og tenket paa hvor vanskelig mange av prinsippene kan vaere aa holde seg til under afrikansk levestandard. Men saa er det forskjell paa hverdagslivet og klinikklivet da. Eller er det det??? Det buder da vaere det!! Joda, jeg overdriver. Men vaer saa snill – la oss i det minste prove aa holde en steril prosedyre steril! Det er hva jeg sier inni meg paa klinikken. Det hender jeg sier det hoyt ogsaa, men det kommer ann paa hvem jeg jobber med. Jeg kjenner jeg har vansker for aa tilsnakke en eldre, erfaren sykepleier paa hvordan hun bor gjennomfore en prosedyre hun har gjort i aarevis.
Jeg assisterte deler av en kuttskade her en dag. Ei ung jente paa atte hadde falt paa knust glass og faatt et skikkelig kutt i rumpa. SeniorNurse maatte fram med sysakene og sy kuttet. En ting var at jenta var super redd. Hun ville ikke la oss komme til. Hun saa sproyta for lokalbedovelse, og hun skrek skrek og vridde seg slik at vi ikke kom til. Faren og sykepleieren kjefter. Jeg ber dem forklare henne hvorfor vi vil gi henne denne sproyta... neida, her forklarer vi ikke. Vi juger og sier vi ikke skal gi den, og bruker makt og kjefting istedet. ”Shame, shame!”. Saa begynner syprosedyren. Ingen av redskapene er sterile, men de er rene. Saa fort synaal og traa er ute av pakningen tar sykepleieren den i usterile hansker, og naalen henger og slenger... saa setter hun forste sting, men det tar tid, hun faar ikke tak paa traaden...aha...hun ser ikke traaden, for hun har ikke brillene paa. Etter mange forsok faar hun riktige briller paa, og det gaar litt lettere. Jenta har sluttet aa protestere, jeg slipper bena hennes og trekker meg ut av rommet. For mye folk, for mye styggprat, for mye usterilitet og plundring. De bruker lang tid. Etter en stund blir jeg tilkalt. Jeg gaar inn igjen og sykepleier vil vise meg at hun er ferdig! ”Well done”. Det er bortimot 8 sting, og jeg ser for meg at dette blir et fasinerende arr paa en ung spretten rumpe. Fasinerende i den betydning – et skikkelig markert arr etter daarlig syarbeid. Men men, om hun ikke faar infeksjonsproblematikk (lite trolig etter forskrevet antibiotikakur) saa fikk hun hvertfall lokket det kuttet og kanskje fikk hun seg en lekse ogsaa etter harsh playing.
Alt i alt – ganske mye frustrasjon, men ogsaa en hel haug med erfaringer, tankevekkere og laerdom. Men om jeg gaar for den generelle klinikksykepleier arbeidsrollen i framtiden...tvilsomt.
Vaskedag i kjokkengangen.
