Jeg staar i “badehuset” og heller vann over hodet for aa vaske en mokkete og svett kropp. Jeg ser opp paa halvmaane og stjernehimmel. Orion ligger og hviler herfra, palmetraerne henger over meg.
Tankene mine gaar i cholerabekymringer. Det er cholera i omraadet…vi har en case i huset – kommer det flere? Vet folk hva de skal gjore for aa forhindre? Sykdom har tatt overhand. Fire tilfeller av oyeinfeksjon. To tilfeller oppkast. Skrubbsaar. Forleden lop jeg paa apoteket for aa skaffe malariamedisin… Pluss en haltene tante pga uvisse fotsmerter.
Utenom sykdom har jeg i dag vist at jeg ikke bare er snille tanteGuro. Jeg maa oppdra. “Min gutt” paa 15 (foreldrelos som er tatt inn i “familien” i huset) oppforer seg uakseltabelt – da faar han hore, og jeg merket selv hvordan “strengestemmen” ble hevet for aa poengtere at visse ting er IKKE greit. Selv ikke for meg.
Ellers har jeg disskutert maur-invasjon paa rommet. Og jeg har faatt stotte i min frustrasjon over en president som legger ansvaret paa Gud og taler om at Gud maa komme forst.
Med dette tenker jeg –
Saa dette er hva jeg har onsket aa leve i? Sykdomsbekymringer, paa jobb og i hjemmet. Ansvarsfolelse for familie og sonn… Jeg som alltid har slaatt meg til ro med aa bare vaere Guro, at det er godt aa vaere single – for en kan bare tenke paa seg selv.
Jeg kom hit for lykken.
Og ja – jeg har funnet den!
For til tross vonde bekymringer, krevende oppgaver jeg paatar meg og folelse av ansvar – jeg kjenner paa lykken hver dag.
I dag fant jeg den i maane- og stjernehimmelen, palmene og muligheten til aa vaske seg ren. Og de gode menneskene jeg har rundt meg.
tirsdag 15. mars 2011
fredag 4. mars 2011
Sykdom-sykehus-velferd-medmenneskelighet-MyEunice...
Å være på sykehus i Ghana – å være avhening av pårørende og økonomi.
Er man syk og legen forskriver medisiner, må man vente til dine pårørende kommer for å kjøpe medisinen. Noe medisin blir dekket av helseforsikring (om man har det..), andre medisiner er vanskelig å få tak i, og noe medisin er dyrt. Gjennomsnittspersonen i Ghana har ikke mye penger for uventede medisinske utgifter, og mange kommer da i vanskelige situasjoner. Ofte får man hjelp eller lån av venner/familie, men det krever gode relasjoner og pågangsmot. Om pårørende ikke kan kjøpe medisinen, blir ingenting gjort. Samme ved diverse blod- og andre medisinske tester – det koster penger! Kan man ikke betale, blir ikke prøvene tatt, og legene kommer ikke videre i behandlingsprosessen. Jeg tenker på alle de som har få pårørende, og dårlig økonomi.... Ja, leger og sykepleiere kan se de blir dårligere og dårligere...de dør... for de har ikke ressurser til hjelpen de trenger...
Hvor er medmenneskelighetene? Hvordan kan du sende pasientens mann rundt for å skaffe sentraltvenekateter, som han ikke har penger til (over 500Nok), han vet ikke hva det er til og hvorfor...og han må trygle sykepleierne om hjelp for litt støtte, for så at de kan sende avgårde pasienten slik at hun kan klargjøres for operasjon?
Hvordan kan de krysse armene og si – ja, men om du ikke har medisinen som er livsviktig for pasienten, er det ikke noe vi kan gjøre... Hvordan kan et sykehus ikke ha medisiner og utstyr som er nødvendig for å redde liv??
Jeg lærer å leve i et afrikanske land, det gjør vondt innimellom...
I vårt tilfelle har vi hatt pårørende og økonomi, for dette skulle ikke sette grenser for Eunice's behandling. Vi gjorde det vi kunne. Eunice' mann og jeg var på sykehuset daglig... For støtte, omsorg, for innkjøp og løpmann til og fra labratoriet...diverse... Legene prøvde, vi prøvde... det holdt ikke. Eunice var syk, dette var et komplisert og vanskelig sykdoms-graviditets-tilfelle.
Jeg velger å slå meg til ro med følelsen av at det riktige ble gjort fra legenes side. Mange av de sørgende, skylder på legene og sykehusene. De trenger å skylde på noen, og dette var så uventet og da hjelper det å skylde på noen. Jeg orker ikke sinne. Jeg bruker heller den innsikten jeg har hatt i sykdomssituasjonen og sykehusoppholdet – og skylder på livet – som kan være shitty sometimes!
Alt var klart for å få hjem Eunice og tvillingjentene. De kommer ikke hjem. Nå gjør vi klart for begravelse.
MyEunice....MyMother, MySister, MyFriend.
Er man syk og legen forskriver medisiner, må man vente til dine pårørende kommer for å kjøpe medisinen. Noe medisin blir dekket av helseforsikring (om man har det..), andre medisiner er vanskelig å få tak i, og noe medisin er dyrt. Gjennomsnittspersonen i Ghana har ikke mye penger for uventede medisinske utgifter, og mange kommer da i vanskelige situasjoner. Ofte får man hjelp eller lån av venner/familie, men det krever gode relasjoner og pågangsmot. Om pårørende ikke kan kjøpe medisinen, blir ingenting gjort. Samme ved diverse blod- og andre medisinske tester – det koster penger! Kan man ikke betale, blir ikke prøvene tatt, og legene kommer ikke videre i behandlingsprosessen. Jeg tenker på alle de som har få pårørende, og dårlig økonomi.... Ja, leger og sykepleiere kan se de blir dårligere og dårligere...de dør... for de har ikke ressurser til hjelpen de trenger...
Hvor er medmenneskelighetene? Hvordan kan du sende pasientens mann rundt for å skaffe sentraltvenekateter, som han ikke har penger til (over 500Nok), han vet ikke hva det er til og hvorfor...og han må trygle sykepleierne om hjelp for litt støtte, for så at de kan sende avgårde pasienten slik at hun kan klargjøres for operasjon?
Hvordan kan de krysse armene og si – ja, men om du ikke har medisinen som er livsviktig for pasienten, er det ikke noe vi kan gjøre... Hvordan kan et sykehus ikke ha medisiner og utstyr som er nødvendig for å redde liv??
Jeg lærer å leve i et afrikanske land, det gjør vondt innimellom...
I vårt tilfelle har vi hatt pårørende og økonomi, for dette skulle ikke sette grenser for Eunice's behandling. Vi gjorde det vi kunne. Eunice' mann og jeg var på sykehuset daglig... For støtte, omsorg, for innkjøp og løpmann til og fra labratoriet...diverse... Legene prøvde, vi prøvde... det holdt ikke. Eunice var syk, dette var et komplisert og vanskelig sykdoms-graviditets-tilfelle.
Jeg velger å slå meg til ro med følelsen av at det riktige ble gjort fra legenes side. Mange av de sørgende, skylder på legene og sykehusene. De trenger å skylde på noen, og dette var så uventet og da hjelper det å skylde på noen. Jeg orker ikke sinne. Jeg bruker heller den innsikten jeg har hatt i sykdomssituasjonen og sykehusoppholdet – og skylder på livet – som kan være shitty sometimes!
Alt var klart for å få hjem Eunice og tvillingjentene. De kommer ikke hjem. Nå gjør vi klart for begravelse.
MyEunice....MyMother, MySister, MyFriend.
fredag 18. februar 2011
Hverdagslivet!
Dagene flyr av gårde. Jeg er i jobb, jeg bor i Ghana :) Slik jeg har ønsket det, slik jeg liker det!! To uker med Waaf har gått og jeg er svært fornøyd med hverdagslivet.
06.30 drar jeg hjemfra, det har akkurat blitt lyst og folk kommer ut av husene sine for morgenstell. Etter to "minibuss"-turer er jeg framme i Haatso hvor abeidsplassen er. 08.00 åpner klinikken, ofte er jeg det eneste personalet som er på jobb i tide – komisk :) En dag på klinikken går rolig for seg, men med jevn strøm av pasienter som stort sett kommer for kontroll og medisinhenting. Mine medarbeidere har tatt meg godt imot og jeg er en del av teamet nå. Vi har en doktor og en sykepleier. I mars reiser sykepleieren bort i to måneder, da skal jeg på et vis ta over hennes rolle. Det er skummelt. For hun gjør doktors jobb når doktor ikke er der... Vel, jeg vil ikke sette meg i arbeid jeg ikke er kvalifisert for, men sammen skal vi nok få klinikken til å gå rundt, på lovlig og forsvarlig vis. Jeg har mye å lære, og jeg liker det. Jeg ser jeg kan bidra med noe, og jeg liker det. Utenom arbeid på klinikken har jeg vært med til to kontorer vi har i andre regioner av landet. Mye er i oppstartsfase og jeg blir dratt inn i prosjektene med tanke på at jeg skal være en del av det en stund. Jeg blir inkludert, og jeg liker det! Etter fire dager i arbeid får jeg høre fra direktøren at jeg er rett karakter og har rett spirit for å få en organisasjon som dette til å vokse. Positivt!
Kl 17.30 er jeg hjemme igjen, da blir det snart mørkt og jeg er sliten. Dagene føles travle.
06.30 drar jeg hjemfra, det har akkurat blitt lyst og folk kommer ut av husene sine for morgenstell. Etter to "minibuss"-turer er jeg framme i Haatso hvor abeidsplassen er. 08.00 åpner klinikken, ofte er jeg det eneste personalet som er på jobb i tide – komisk :) En dag på klinikken går rolig for seg, men med jevn strøm av pasienter som stort sett kommer for kontroll og medisinhenting. Mine medarbeidere har tatt meg godt imot og jeg er en del av teamet nå. Vi har en doktor og en sykepleier. I mars reiser sykepleieren bort i to måneder, da skal jeg på et vis ta over hennes rolle. Det er skummelt. For hun gjør doktors jobb når doktor ikke er der... Vel, jeg vil ikke sette meg i arbeid jeg ikke er kvalifisert for, men sammen skal vi nok få klinikken til å gå rundt, på lovlig og forsvarlig vis. Jeg har mye å lære, og jeg liker det. Jeg ser jeg kan bidra med noe, og jeg liker det. Utenom arbeid på klinikken har jeg vært med til to kontorer vi har i andre regioner av landet. Mye er i oppstartsfase og jeg blir dratt inn i prosjektene med tanke på at jeg skal være en del av det en stund. Jeg blir inkludert, og jeg liker det! Etter fire dager i arbeid får jeg høre fra direktøren at jeg er rett karakter og har rett spirit for å få en organisasjon som dette til å vokse. Positivt!
Kl 17.30 er jeg hjemme igjen, da blir det snart mørkt og jeg er sliten. Dagene føles travle.
Oppi hverdagslivet har jeg fått med meg en ekstrem oversvømmelse. Klinikken måtte evakueres, og land, biler, hus og folk ble kraftig rammet av regnvær – naturkrefter er ikke å tulle med.
Jeg har fått med meg markedsdag i byen med guros kjente besvimelsestendenser (men jeg tok kontroll over dem denne gangen) og gunshots (som heldigvis bare var tradisjonell begravelses ritualer).
(Dans og liv i huset mitt).
Jeg har også, igjen, tatt rollen som venninne og sykepleier også etter arbeidstid. Da min gravide venn igjen har komplikasjoner og må tas på sykehus. Ikke moro. Lett å føle seg hjelpesløs når man ikke kan helbrede. Stadig tar jeg meg selv i å tenke – If I prayed, I would pray for you!
Men i de travle dagene får jeg også tid til venner og gode samtaler, samt barn og oppdragelsesrolle. Og daglig påfyll av godhet fra smil, lukter, menneskekarakterer, vitser og vennlighet. OG JEG LIKER DET!
Jeg har også, igjen, tatt rollen som venninne og sykepleier også etter arbeidstid. Da min gravide venn igjen har komplikasjoner og må tas på sykehus. Ikke moro. Lett å føle seg hjelpesløs når man ikke kan helbrede. Stadig tar jeg meg selv i å tenke – If I prayed, I would pray for you!
Men i de travle dagene får jeg også tid til venner og gode samtaler, samt barn og oppdragelsesrolle. Og daglig påfyll av godhet fra smil, lukter, menneskekarakterer, vitser og vennlighet. OG JEG LIKER DET!
(Formiddagslur en varm dag i Ghana).
fredag 4. februar 2011
You are welcome!
Enkelte fraser hører man stadig. Som: "How are you"? "Are you married"? Og - "You are welcome". Ghanesere er vennlige, åpne og høflige Å bli mottatt med smil, vennlighet, en plastikk stol og "du er velkommen" er alltid gledelig. Ghanesere gleder meg.
Det kan til tider bli litt mye prat. Spesielt når 80 prosent av de jeg snakker med legger hovedvekt på at jeg må finne meg en mann og gifte meg. Alt til sin tid, og som jeg sier – livet er så mye mer enn menn og ekteskap.
Livet er bl.a. å hilse på naboen på vei til toalettet, sitte stinn brakke med mannfolka i nobolaget å se fotballkamp med påfølgende dans og gledesvræl, lage middag med venner til langt på natt, og å dusje i blåtimen med utsikt over fortsatt måne- og stjernehimmel etter joggetur. Livet kan være godt.
Noen dager for litt siden var jeg til god hjelp for den nærmeste familien i huset jeg bor. Min kjære venninne er veldig veldig gravid. En dag hadde hun små komplikasjoner, så jeg ble med henne på sykehus, og det endte med at de ville beholde henne for observasjon. Hun var lite glad for det, og jeg brukte lang tid på å forklare at de ønsker å beholde henne kun for hennes og barnets beste. Stadig maa jeg forklare og gi faad for aa faa henne til aa forstaa hva som er best for henne. Folk her her vansker for å forstå at helsevesenet ønsker det beste for pasientene, noen jeg til tider kan forstå, for systemet gjør det ikke akkurat enkelt for folk. Men hvertfall ble det til at jeg var til og fra sykehus i noen dager. For selskap, for matinnkjøp, for å ta med nødvendige ting til et sykehusopphold etc. Her i Ghana får pasientene ingenting. Eller jo, de får en seng og de får drikkevann. Den lille tiden jeg tilsammen tilbrakte på sykehuset i denne sammenhengen fikk meg til å innse – jeg kan ikke jobbe på Ghanesisk sykehus. Sykepleierne er generelt ganske hovne og ekle. De sitter der i stolen sin, gidder så vidt å løfte blikket når de blir spurt om noe, og de kjefter på pasientene og ber dem komme seg tilbake i seng. Pasienteen blir ogsaa ganske avhenging av paarorende, da selv om de oppegaaende, ikke faar forlate avdelingen, dette fordi de da vil trolig stikke fra regningen. Saa selv "de friske" pasienten faar kun oppholde seg paa avdelingen, ingen frisk luft, ingen mosjon, ingen frukt...bare stusselig... Jeg setter det kanskje litt på kanten, men det er det inntrykket jeg sitter igjen med, selv om jeg har prøvd å endre innstillingen min til helsesystemet her. Det var godt å være til hjelp, det var greit å få oppklart hva jeg ikke vil gjøre her i Ghana, og jeg fikk gjort noe fornuftig!
Nå skal jeg gjøre mer fornuftig framover! Onsdagmorgen tok jeg på meg NjamiNjami-smykket fra Zimbabwe (good-luck-from-Tonje-Camilla) og dro i møte med West African Aids Foundation (WAAF). Med det er jeg nå VELKOMMEN hos dem. Mandag 7. starter jeg å jobbe frivillig på deres klinikk. Så ENDELIG får jeg noe å sette fingra fast i. Og dette tror jeg blir bra. I tillegg til klinikk, har de opplysningsprogram, samt andre klinikktilbud rundt om, som jeg skal få være med å jobbe på. Jeg er spent, litt skremt, men jeg gleder meg. Det beste er at jeg tror dette vil gi meg mye god og spennende erfaring.
Så det var litt oppdatering for nå. Og i søknad til WAAF skrev jeg at familie og venner støtter meg i å jobbe med dem – så alle sammen – TAKK FOR DET
Det kan til tider bli litt mye prat. Spesielt når 80 prosent av de jeg snakker med legger hovedvekt på at jeg må finne meg en mann og gifte meg. Alt til sin tid, og som jeg sier – livet er så mye mer enn menn og ekteskap.
Livet er bl.a. å hilse på naboen på vei til toalettet, sitte stinn brakke med mannfolka i nobolaget å se fotballkamp med påfølgende dans og gledesvræl, lage middag med venner til langt på natt, og å dusje i blåtimen med utsikt over fortsatt måne- og stjernehimmel etter joggetur. Livet kan være godt.
Noen dager for litt siden var jeg til god hjelp for den nærmeste familien i huset jeg bor. Min kjære venninne er veldig veldig gravid. En dag hadde hun små komplikasjoner, så jeg ble med henne på sykehus, og det endte med at de ville beholde henne for observasjon. Hun var lite glad for det, og jeg brukte lang tid på å forklare at de ønsker å beholde henne kun for hennes og barnets beste. Stadig maa jeg forklare og gi faad for aa faa henne til aa forstaa hva som er best for henne. Folk her her vansker for å forstå at helsevesenet ønsker det beste for pasientene, noen jeg til tider kan forstå, for systemet gjør det ikke akkurat enkelt for folk. Men hvertfall ble det til at jeg var til og fra sykehus i noen dager. For selskap, for matinnkjøp, for å ta med nødvendige ting til et sykehusopphold etc. Her i Ghana får pasientene ingenting. Eller jo, de får en seng og de får drikkevann. Den lille tiden jeg tilsammen tilbrakte på sykehuset i denne sammenhengen fikk meg til å innse – jeg kan ikke jobbe på Ghanesisk sykehus. Sykepleierne er generelt ganske hovne og ekle. De sitter der i stolen sin, gidder så vidt å løfte blikket når de blir spurt om noe, og de kjefter på pasientene og ber dem komme seg tilbake i seng. Pasienteen blir ogsaa ganske avhenging av paarorende, da selv om de oppegaaende, ikke faar forlate avdelingen, dette fordi de da vil trolig stikke fra regningen. Saa selv "de friske" pasienten faar kun oppholde seg paa avdelingen, ingen frisk luft, ingen mosjon, ingen frukt...bare stusselig... Jeg setter det kanskje litt på kanten, men det er det inntrykket jeg sitter igjen med, selv om jeg har prøvd å endre innstillingen min til helsesystemet her. Det var godt å være til hjelp, det var greit å få oppklart hva jeg ikke vil gjøre her i Ghana, og jeg fikk gjort noe fornuftig!
Nå skal jeg gjøre mer fornuftig framover! Onsdagmorgen tok jeg på meg NjamiNjami-smykket fra Zimbabwe (good-luck-from-Tonje-Camilla) og dro i møte med West African Aids Foundation (WAAF). Med det er jeg nå VELKOMMEN hos dem. Mandag 7. starter jeg å jobbe frivillig på deres klinikk. Så ENDELIG får jeg noe å sette fingra fast i. Og dette tror jeg blir bra. I tillegg til klinikk, har de opplysningsprogram, samt andre klinikktilbud rundt om, som jeg skal få være med å jobbe på. Jeg er spent, litt skremt, men jeg gleder meg. Det beste er at jeg tror dette vil gi meg mye god og spennende erfaring.
Så det var litt oppdatering for nå. Og i søknad til WAAF skrev jeg at familie og venner støtter meg i å jobbe med dem – så alle sammen – TAKK FOR DET
mandag 17. januar 2011
Reiseglimt
Paa tur!!!
Her er Tonje Camilla og jeg paa fottur i Swaziland!! Flott flott!! Slippers og vannflaske - da kommer du deg langt!
Julefeiring:
Man tager hva man haver... Vi reisete til Tofu, kysten i Mozambique. Fri fra tanker, bekymringer, folk - bare idyll, ro og glede.
Juleaften med hvit strand, sol, bading, mangospising... ikke saa vaerst!
Ogsaa var det det gode afrika da, med vakre, glade, sjarmerende barn, da trenger man ikke saa mye mer da:
Nyttaarsfeiring (ja - her er kl 00.00 - hvor er folka?? Og maten er fortsatt paa grillen..)- GODT NYTTAAR! og ellers late og gode dager i Mozambique.
Pretoria-
siste uken paa tur oppholdt jeg meg i Pretoria. Fotballkamp (her var jeg klar for fight...gikk ikke helt som haapet...), litt bekjentskap, ellers mye selvunderholdning.
Masse kjaerlighet sender jeg til dere!!
Her er Tonje Camilla og jeg paa fottur i Swaziland!! Flott flott!! Slippers og vannflaske - da kommer du deg langt!
Julefeiring:
Man tager hva man haver... Vi reisete til Tofu, kysten i Mozambique. Fri fra tanker, bekymringer, folk - bare idyll, ro og glede.
Juleaften med hvit strand, sol, bading, mangospising... ikke saa vaerst!
Ogsaa var det det gode afrika da, med vakre, glade, sjarmerende barn, da trenger man ikke saa mye mer da:
Nyttaarsfeiring (ja - her er kl 00.00 - hvor er folka?? Og maten er fortsatt paa grillen..)- GODT NYTTAAR! og ellers late og gode dager i Mozambique.
Pretoria-
siste uken paa tur oppholdt jeg meg i Pretoria. Fotballkamp (her var jeg klar for fight...gikk ikke helt som haapet...), litt bekjentskap, ellers mye selvunderholdning.
Masse kjaerlighet sender jeg til dere!!
søndag 9. januar 2011
Nytt aar...
Da var det gaatt noen uker siden sist, men naar man er paa reise er det ikke lett eller prioritert aa sitte paa nettet.
Det har vaert lett blanding av dager siden sist, gode og vanskelige dager. Mozambique ble noe anderledes enn tenkt og haapet. Oppi vanskelige dager, valgte jeg og Tonje Camilla og reise litt nordover i landet, til en kjent og vakker strand, for aa gi litt rom for familietid til kompisene vaare, og faar aa faa litt ro og sjelepleie selv. Dermed hadde vi to nydelige juledager paa hvite strender og i det blaa hav. Godt for hodet, hjertet og humor.
Saa dro vi tilbake til Maputo og kompiser for noen dager, og plutselig kom dagen kjaere Tonje Camilla maatte reise hjem. Noen maa jo jobbe ogsaa... Jeg er veldig takknemlig for dagene vi hadde sammen, og ja - det var godt med litt norskvenninne-paafyll. Samt hun er en perfekt reisekamerat - takk, Tonje Camilla! Ett par dager etter TC's hjemreise dro min kjaere venn Francisco (herfra) til Sverige. Fint for han, kjipt for meg da jeg kom bl.a for aa besoke han.
Saa var jeg alene...nesten... Det innebar et par netter paa backpacker plass med en hel haug av ferierende turister og sor afrikanere - crazy folk, og saa mye uhoffelige, lite omtenksomme folk - jeg gremmes. Saa jeg maatte finne en losning paa resten av oppholdet i Maputo. Og det fant jeg. Paa senteret jeg bodde sist (senter for gatebarn et lite stykke utenfor Maputo). Der skulle de gi rom for meg, om det saa ble noen netter i guttehusene. Saa jeg var glad! Da kom jeg meg vekk fra by, kom naermere kjentfolk og ikke minst - jeg slapp aa omgaas saakaldte "folk" og turister. (Jeg mener ikke jeg er noe prakteksemplar av turist, men jeg lover dere, enkelte folk har ingen antenner for hvordan te seg i annet land og kultur).
Vel - paa senteret fikk jeg gode dager. Edson (den andre kompisen her) jobber der, saa jeg fikk se mer til han, samt jeg hadde svaert godt selskap av en svenske som er frivillig der for tiden. Det ble nyttaarsfeiring ved svommebasseng, med grilling og gode venner. Stille og rolig. Men fint! Alt i alt - fint opphold i Mozambique... igjen.
Naa er jeg tilbake i Pretoria. Valgte aa dra tilbake hit for aa faa med meg en fotballkamp i gaar. Det var svaert vellykket!! Vel, vi tapte...men... For en opplevelse. Med kjente fra sist dro jeg paa Afrikas storste fotballstadio i Johannesburg. Kamp mellom de to storste lagene i Sor Afrika - altsaa - mye folk, mye vuvuzela, mye dans, mye smil, mye folelser, mye GOD stemning. Saa tiltross tap, som er ganske surt, saa var det en helmaks dag!
Saa var planen aa dra til Lesotho for aa gaa i fjellene i morgen. men det kan bli vanskelig da det er regn, regn og regn, og kaldt. Jeg har ikke noe turutstyr, saa jeg har vel lagt det fra meg, og tenker at jeg kan jo ta med guttaSorensen en annen gang.. Eller hva?
Saa har venner her sagt at de syntes jeg skal bli her den siste uka, saa det betyr vel at jeg ikke blir helt alene. Da er jeg glad!!!
Ferie og reise er fint det...Men jeg gleder meg til aa komme hjem til Ghana.
(bilder blir lagt ut senere da jeg faar bedre pctilgang).
Jeg har trua paa et godt 2011. Haaper dere har det bra, og husk aa gjor noe hver dag som gjor dere glad. Det viktigste er aa ha det godt!
Det har vaert lett blanding av dager siden sist, gode og vanskelige dager. Mozambique ble noe anderledes enn tenkt og haapet. Oppi vanskelige dager, valgte jeg og Tonje Camilla og reise litt nordover i landet, til en kjent og vakker strand, for aa gi litt rom for familietid til kompisene vaare, og faar aa faa litt ro og sjelepleie selv. Dermed hadde vi to nydelige juledager paa hvite strender og i det blaa hav. Godt for hodet, hjertet og humor.
Saa dro vi tilbake til Maputo og kompiser for noen dager, og plutselig kom dagen kjaere Tonje Camilla maatte reise hjem. Noen maa jo jobbe ogsaa... Jeg er veldig takknemlig for dagene vi hadde sammen, og ja - det var godt med litt norskvenninne-paafyll. Samt hun er en perfekt reisekamerat - takk, Tonje Camilla! Ett par dager etter TC's hjemreise dro min kjaere venn Francisco (herfra) til Sverige. Fint for han, kjipt for meg da jeg kom bl.a for aa besoke han.
Saa var jeg alene...nesten... Det innebar et par netter paa backpacker plass med en hel haug av ferierende turister og sor afrikanere - crazy folk, og saa mye uhoffelige, lite omtenksomme folk - jeg gremmes. Saa jeg maatte finne en losning paa resten av oppholdet i Maputo. Og det fant jeg. Paa senteret jeg bodde sist (senter for gatebarn et lite stykke utenfor Maputo). Der skulle de gi rom for meg, om det saa ble noen netter i guttehusene. Saa jeg var glad! Da kom jeg meg vekk fra by, kom naermere kjentfolk og ikke minst - jeg slapp aa omgaas saakaldte "folk" og turister. (Jeg mener ikke jeg er noe prakteksemplar av turist, men jeg lover dere, enkelte folk har ingen antenner for hvordan te seg i annet land og kultur).
Vel - paa senteret fikk jeg gode dager. Edson (den andre kompisen her) jobber der, saa jeg fikk se mer til han, samt jeg hadde svaert godt selskap av en svenske som er frivillig der for tiden. Det ble nyttaarsfeiring ved svommebasseng, med grilling og gode venner. Stille og rolig. Men fint! Alt i alt - fint opphold i Mozambique... igjen.
Naa er jeg tilbake i Pretoria. Valgte aa dra tilbake hit for aa faa med meg en fotballkamp i gaar. Det var svaert vellykket!! Vel, vi tapte...men... For en opplevelse. Med kjente fra sist dro jeg paa Afrikas storste fotballstadio i Johannesburg. Kamp mellom de to storste lagene i Sor Afrika - altsaa - mye folk, mye vuvuzela, mye dans, mye smil, mye folelser, mye GOD stemning. Saa tiltross tap, som er ganske surt, saa var det en helmaks dag!
Saa var planen aa dra til Lesotho for aa gaa i fjellene i morgen. men det kan bli vanskelig da det er regn, regn og regn, og kaldt. Jeg har ikke noe turutstyr, saa jeg har vel lagt det fra meg, og tenker at jeg kan jo ta med guttaSorensen en annen gang.. Eller hva?
Saa har venner her sagt at de syntes jeg skal bli her den siste uka, saa det betyr vel at jeg ikke blir helt alene. Da er jeg glad!!!
Ferie og reise er fint det...Men jeg gleder meg til aa komme hjem til Ghana.
(bilder blir lagt ut senere da jeg faar bedre pctilgang).
Jeg har trua paa et godt 2011. Haaper dere har det bra, og husk aa gjor noe hver dag som gjor dere glad. Det viktigste er aa ha det godt!
søndag 19. desember 2010
Paa reise!
Jeg har akkurat ankommet Maputo, Mozambique! Tidlig denne uken ankom jeg Pretoria, Sor Afrika og motte Tonje Camilla der! Finfint!! Etter to dager der satte vi nesa mot Swaziland. For aa faa litt natur og ro i sjela. Flott sted, fjell, idyll, dyr, gront - skjont! Attpaatil fikk vi en dag med straalende sol, det hadde jeg ikke sett siden Ghana da, for Pretoria var posregn og kaldt! Rusletur med slippers, venninne, lite vann, solkrem som svettes ut, i gronne fjell med Pumba og Zebra - det er fint liv det!
Reisingen fra sted til annet gjor vi med lokaltransporten. Det tar tid og til tider gjor det vondt pga ventingen, setene, trangt og irritasjon over lite effektivitet. MEN - vi sier til oss selv, dette er jo faktisk livet her! tenk hva en gaar glipp av ift det lokale hverdagsliv ved aa sette seg inn paa en AC buss fra hostel til hostel. Noen sier tid er penger... Vi sparer heller litt penger og bruker MYE tid, og dermed sitter igjen med, ja litt saare rumper, men MASSE gode og sjarmerende opplevelser og inntrykk. Det er fint aa vaere paa reise. Vi har mye aa laere av andre! Guro likes it!
Saa har vi altsaa kommet oss til maalet, Maputo. Blir her for jul og nyttaar!
Legger ved noen glimt fra de siste arbeidsdagene med dokumentar i Ghana.
GOD JUL, FOLKENS!!
Beste hilsner og gode tanker til alle kjaere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)