Det var det med avtaler og tidspunkt og greier da...
Jeg har avtalt et møte med to personer. Fredag. Fredagmorgen kontakter jeg en av dem for å høre tidspunkt for møtet. "Aha... Det ja, vel jeg møtte den andre her på onsdag jeg, så vi fant ut at vi kunne ha møtet på mandag istedet. Jeg skulle kanskje gitt deg beskjed. Beklager." Okay, ja men da har vi ny avtale – vi tar møtet på mandag. Mandagmorgen kontakter jeg igjen en den andre personen som må gi oss tidspunkt for møtet. "Oi ja, så vi skal ha det møtet i dag?? vel, jeg skal sjekke om jeg får tid i dag. Jeg ringer deg tilbake." Timene går... Senere, dagen nærmer seg afternoon, møter jeg den andre personen. Jeg spør om han har snakket med den som skulle sette tidspunkt. Det har han ikke, så han ringer der og da når vi begge er tilstedet. "Han får visst ikke tid til noe møtet i dag, så han sier vi får ta det i morgen, tirsdag." Javel....arg... Jeg tar meg selv i å bare finne meg i det. This is life. Men jeg kjenner nordmannen i meg er lei... lei av å vente. Lei av å ikke få planlagt dagene. Lei av utsettelse og løse avtaler. Men jeg kan leve med det. Jeg har valgt det! Tirsdagmorgen tenker jeg...okay, jeg er nå litt sær jeg også, så nå skal jeg se om de gidder å kontakte meg for å ha noe møte i det hele tatt. Timene går... jeg hører ingenting. Da ble det ikke no møte i dag heller da. Nei, men det er greit. De er voksne menn, de må kunne ta initiativ når de får tid. Jeg er her, og stiller når jeg får beskjed. Så med et oppgitt sinn prøver jeg å gjøre det beste ut av dagen. Så jeg pakker med meg boka mi, tar bena fatt og setter avsted mot en rolig plass med mat og drikke ved den ghanesiske kysten. Jeg setter meg med en iskald øl, bestiller kyllinglunsj, legger forvirring og irritasjon til side, og jeg nyter friheten og roen! Godt!! Mens jeg sitter der og koser meg tikker det inn en sms fra Tonje Camilla i Oslo hvor snøen faller. Haha, og her sitter jeg med bølgebrus og sand mellom tærne. Da må jeg bare smile.
Ellers ble det aldri noe sykehusjobb på meg, hvertfall ikke i denne omgang. Ikke har jeg kontaktet Røde Kors heller, da jeg tenker litt andre planer nå....
Men jeg er superklar for å komme igang med noe. Så jeg skal prøve litt forskjellig nå. Kommer tilbake til det om jeg får noe napp...
Klinikkprosjektet mitt:
Jeg slapp å dra til Voltaregionen, da Sabara (prosjektmedarbeider) kom en tur hit til Accra. Vi hadde en tøff, men ålreit samtale. Det er bra med ærlighet og oppklaringer. Sabara jobber videre på prosjektet, han er positiv. Men jeg har så og si trukket meg ut. Alikevel holder han meg oppdatert på hvordan ting går, og han ser fram til den dagen han kan overraske meg positivt. Om den dagen kommer, blir jeg glad, men ellers har jeg ro i sjela med at klinikken ble enda et misslykke prosjekt. Synd, men realitet.
Jeg titter paa flybillett til Sør-Afrika/Mozambique. Saa om ting gaar som onsket, blir det tur i desember!! Skal mote Tonje Camilla, det blir kongebra! Hurra. Så jul og nyttår blir feiret der.
Nå begynner det å bli skikkelig varmt her. Jeg er svett i nakken om natta, vokner av torste, flere klesplagg jeg ikke orker å bruke lenger og lommetørklet blir hyppig brukt for å tørke perler på nesa. Alt i alt – livet er vel som det skal :)
PS: Iselin og Annicken- maa bare dele med dere at paa vei hit til internetten satt jeg paa i trotro med kvinnelig mate. Forst gang!! Hurra, det gjorde dagen!
torsdag 11. november 2010
torsdag 4. november 2010
søndag 24. oktober 2010
søndag 17. oktober 2010
Svett paa ryggen!!
Det er søndag. Annicken og jeg skulle dra å se fotballkamp i dag, toppligaen....men nei. Annicken har pådratt seg en kraftig forkjøelse så hun ligger langflat i senga og får ikke lov av MadamNurse (meg) å tvinge seg til å gjøre ting hun helst vil. Sånn er livet. Så da har jeg brukt formiddagen på klesvaska som har hopet seg opp. Nå har jeg rosinfingre og svettebart, og jeg smiler.
Uka som nå er over skulle være vår reiseuke. Vi ville oppleve og se mer av Ghana. Det fikk vi heller ikke til. Eller, vi valgte anderledes. Etter to dager tenketid kom vi vel fram til at vi har det så bra her, og vi hadde ikke stort behov for reisingen – for hvor skulle vi dra? Hva ville vi se? Da vi aldri klarte å bestemme oss, tok vi det som et hint om at vi ikke var så gira. Alikevel fikk vi oss en todagers tur til en bekjent som hadde dratt til hjembyen sin. Så vi reiste på besøk og fikk oppleve og være velkomne i en annen Ghana-levestil. Mye natur, lite trafikk, fuglekvitter, ingen tuting, gjestfrihet og nye bekjentskap. Fintfintfint!!!
Ellers har jeg hatt tankfulle dager. Jeg har hatt flere runder hvor jeg har tenkte på hva jeg egentlig driver med. Reise til Afrika uten noen plan?? Det har vært helt ålreit det, men jeg er klar for en plan nå. Og det har jeg kanskje.
Jeg velger å reise en tur til Volta og Sabara (min tidligere "far" og kollega her). Det for å få klarhet i klinikkprosjektet mitt. Og mest sannsynlig for å avslutte hele det prosjektet både fysisk og mentalt. Jeg trenger ro i sjela i forhold til den drømmen som ikke gikk som ønsket.
Så skal jeg kontakte det lokale Røde Kors her i Labadi hvor jeg bor. De har noen Hiv/Aids-programmer på gang. Det er alt frivillig, og jeg vil se om jeg kan få delta litt for å få den erfaringen.
Og så har jeg tenkt og tenkt, snakket med folk og jeg har med dette funnet ut at det er verdt å prøve ut litt sykehuserfaring. Etter at min huseier og venn slo fingeren sin stygt, tok jeg på meg oppgaven å skifte på et stygt og blodig, smertefullt sår. Med førstehjelpsutstyr som min gode og omtenksomme venn, Tonje Camilla, hadde sendt med meg, endte Vincents finger i en alle tiders bandasjering. Han var stolt og jeg fikk ros. Dette førte igjen til at Vincent insisterte på at jeg skulle søke på jobb på et sykehus han allerede har spurt ut ift mine muligheter. Så da får jeg vel sjekke det ut da, men en søknad.... Det er hvertfall et steg nærmere mer erfaring. Jeg kjenner jeg er åpen for mer nå. Og med venner som bryr seg og samtidig pusher meg litt skal jeg få stell på dagene etterhvert.
Alt i alt – Livet er fint. Dette er riktig for meg.
Beste ønsker til dere alle. Jeg er varm. Hvordan kjennes det der hjemme?
Uka som nå er over skulle være vår reiseuke. Vi ville oppleve og se mer av Ghana. Det fikk vi heller ikke til. Eller, vi valgte anderledes. Etter to dager tenketid kom vi vel fram til at vi har det så bra her, og vi hadde ikke stort behov for reisingen – for hvor skulle vi dra? Hva ville vi se? Da vi aldri klarte å bestemme oss, tok vi det som et hint om at vi ikke var så gira. Alikevel fikk vi oss en todagers tur til en bekjent som hadde dratt til hjembyen sin. Så vi reiste på besøk og fikk oppleve og være velkomne i en annen Ghana-levestil. Mye natur, lite trafikk, fuglekvitter, ingen tuting, gjestfrihet og nye bekjentskap. Fintfintfint!!!
Ellers har jeg hatt tankfulle dager. Jeg har hatt flere runder hvor jeg har tenkte på hva jeg egentlig driver med. Reise til Afrika uten noen plan?? Det har vært helt ålreit det, men jeg er klar for en plan nå. Og det har jeg kanskje.
Jeg velger å reise en tur til Volta og Sabara (min tidligere "far" og kollega her). Det for å få klarhet i klinikkprosjektet mitt. Og mest sannsynlig for å avslutte hele det prosjektet både fysisk og mentalt. Jeg trenger ro i sjela i forhold til den drømmen som ikke gikk som ønsket.
Så skal jeg kontakte det lokale Røde Kors her i Labadi hvor jeg bor. De har noen Hiv/Aids-programmer på gang. Det er alt frivillig, og jeg vil se om jeg kan få delta litt for å få den erfaringen.
Og så har jeg tenkt og tenkt, snakket med folk og jeg har med dette funnet ut at det er verdt å prøve ut litt sykehuserfaring. Etter at min huseier og venn slo fingeren sin stygt, tok jeg på meg oppgaven å skifte på et stygt og blodig, smertefullt sår. Med førstehjelpsutstyr som min gode og omtenksomme venn, Tonje Camilla, hadde sendt med meg, endte Vincents finger i en alle tiders bandasjering. Han var stolt og jeg fikk ros. Dette førte igjen til at Vincent insisterte på at jeg skulle søke på jobb på et sykehus han allerede har spurt ut ift mine muligheter. Så da får jeg vel sjekke det ut da, men en søknad.... Det er hvertfall et steg nærmere mer erfaring. Jeg kjenner jeg er åpen for mer nå. Og med venner som bryr seg og samtidig pusher meg litt skal jeg få stell på dagene etterhvert.
Alt i alt – Livet er fint. Dette er riktig for meg.
Beste ønsker til dere alle. Jeg er varm. Hvordan kjennes det der hjemme?
mandag 4. oktober 2010
Herlige dager!
Meg med to Utdanningshjelpen jenter.Dagene gaar....jeg har det bra!
Jeg har faatt besok av min gode venninne Annicken. Herlig aa dele gode dager med henne! Ogsaa blir mine kjaere her glad, for naa slipper Guro aa vaere ensom og sitte helt alene... Hihi, alene er bar det syntes jeg. Men godt selskap er enda bedre!
Jeg legger ved bilder denne gangen for aa formidle.
Enjoy!
My rastagirl Stephanie.
Kwame og Guro paa stranda.
Annickens bursdagsfeiring paa verandaen. Herlige stemning med godtfolk!
Dans i bakgaarden.mandag 20. september 2010
Og slik gaar no dagane...
"This one, she is not a woman, ahh...." -sitat min huseiers kone når det viser seg at selv Guro er sterk og kan bære vann.
Hver dag kommer det fram at jeg er ingen prinsesse som trenger å få servert måltider og dusjevann på sølvfat. For joda, jeg er hvit. Jeg kommer fra en annen bakgrunn, kultur – en annen verden. Men allikevel – jeg prøver og ønsker å skli inn så godt jeg kan her. Og med tiden blir det bedre og bedre... De forstår at jeg kan spise det samme som dem, de forstår at jeg kan finne veien rundt i byen på egenhånd, de forstår at jeg kan drikke samme vann de drikker, de forstår at jeg også klarer å bære mitt eget dusjevann. Da blir alt mye lettere.
Så må jeg jobbe med meg selv for å ikke syntes det er pinelig å tusle gjennom nabolaget hver morgen for å gå på toalettet, det er jo en naturlig sak. Og så får jeg prøve så godt jeg kan med språket, og om jeg ikke forstår eller klarer å svare – jo – da bare nikker og smiler jeg.
Når jeg blir med på joggetur hver lørdag morgen kl 05, og vi under treningsøkten har øvelser på stranda hvor alle samles for øvelser, da er det bare glemme å være sjenert, men gi jernet og ikke bry seg at noen ser deg. Samme holdning kom jeg godt ut med i går. Da var jeg med på såkalt graduationparty, spesielt opplegg hvor en hel haug av folk kommer for å feire ei ung dame som er ferdigeksaminert. Hun danser, gjestene hyller henne i penger, brus og pai blir servert, så ender det hele i en stor dansefest. Neineieneinei sier det i hodet mitt. Men plutselig står jeg der jeg også, midt på dansegulvet med venner. Det føles feil, jeg har et kamera rettet mot meg - hva kan en gjøre?? I Afrika vrikker vi på kroppen, selv jeg!
Alt i alt, det er jo veldig mye bra. Free your mind!!!
Hver dag kommer det fram at jeg er ingen prinsesse som trenger å få servert måltider og dusjevann på sølvfat. For joda, jeg er hvit. Jeg kommer fra en annen bakgrunn, kultur – en annen verden. Men allikevel – jeg prøver og ønsker å skli inn så godt jeg kan her. Og med tiden blir det bedre og bedre... De forstår at jeg kan spise det samme som dem, de forstår at jeg kan finne veien rundt i byen på egenhånd, de forstår at jeg kan drikke samme vann de drikker, de forstår at jeg også klarer å bære mitt eget dusjevann. Da blir alt mye lettere.
Så må jeg jobbe med meg selv for å ikke syntes det er pinelig å tusle gjennom nabolaget hver morgen for å gå på toalettet, det er jo en naturlig sak. Og så får jeg prøve så godt jeg kan med språket, og om jeg ikke forstår eller klarer å svare – jo – da bare nikker og smiler jeg.
Når jeg blir med på joggetur hver lørdag morgen kl 05, og vi under treningsøkten har øvelser på stranda hvor alle samles for øvelser, da er det bare glemme å være sjenert, men gi jernet og ikke bry seg at noen ser deg. Samme holdning kom jeg godt ut med i går. Da var jeg med på såkalt graduationparty, spesielt opplegg hvor en hel haug av folk kommer for å feire ei ung dame som er ferdigeksaminert. Hun danser, gjestene hyller henne i penger, brus og pai blir servert, så ender det hele i en stor dansefest. Neineieneinei sier det i hodet mitt. Men plutselig står jeg der jeg også, midt på dansegulvet med venner. Det føles feil, jeg har et kamera rettet mot meg - hva kan en gjøre?? I Afrika vrikker vi på kroppen, selv jeg!
Alt i alt, det er jo veldig mye bra. Free your mind!!!
fredag 10. september 2010
GodeGhana
Joda, jeg er trygt framme i det gode Ghana.
Etter en laaang reise, Oslo-Stockholm-Roma-Addis Abeba-Abuja-Accra, men stor forvirring av tidsforskjeller, samt en oppblåst reisemage, ble jeg mottatt med store smil og utstrakte armer på Accra flyplass. Min husvert og vår gode venn fikk meg hjem til huset i Labadi, som er en bydel i utkanten av Accra. Trivelig by med trivelige mennesker, føles som et hjem. Og her har jeg oppholdt meg siden. Dagene går, smilet er på plass, ungene gir nærhet og glede, jeg er klam og skitten - Her er det bra!
Bildet: Gutta fra familehuset ble med meg paa stranda, de hadde fotoshoot til sine facebook sider... Grom gjeng.
Jeg slår meg til ro med litt ferie og ro disse første dagene, så får jeg også tid til å engasjere meg i Utdanningshjelpen arbeidet her. Og det er givende arbeid. Så mye flotte, åpne, vennlige og takknemlige mennesker. Jeg får også tid til å møte gamle kjente, og vi kan henge og preike under et tre, på en benk i skyggen, på vei til toalettet, i trafikken eller på min verandra, det er hyggelig med selskap og vennskap.
Ting er som tidligere, så jeg er glad.
Noe av det jeg har fått med meg denne første uken:
2 x dans og tromme forestilling – stas!
Plutselig havnet i en enorm begravelse uten forvarsel – utilpass
Blitt låst inne i dusjen av «lillesøster» - haha etterpå ikke like moro der og da..
Blitt halvspist av lopper fra senga – og ja, det klør!
Vært på busybusy marked for innkjøp til Uh's skolebarn.
Drukket Star (øl) i havbris og kveldsstemining, med påfølgende opplevelsesfull rusletur hjem.
Samt mange gode møter med godtfolk.
Ellers er det svært vanskelig å klare å følge med på hva som skjer ellers i denne verden. Så om det er noe det er verdt å vite, og noen gidder/har lyst til å formidle så tar jeg gjerne imot en mail eller to.
Bildet: Godt selskap, sjarmerende rakkarunger!
Mitt tlfnr her, for de som er intressert: 00233-274765511
Veldig hyggelig om noen gir lyd!
Etter en laaang reise, Oslo-Stockholm-Roma-Addis Abeba-Abuja-Accra, men stor forvirring av tidsforskjeller, samt en oppblåst reisemage, ble jeg mottatt med store smil og utstrakte armer på Accra flyplass. Min husvert og vår gode venn fikk meg hjem til huset i Labadi, som er en bydel i utkanten av Accra. Trivelig by med trivelige mennesker, føles som et hjem. Og her har jeg oppholdt meg siden. Dagene går, smilet er på plass, ungene gir nærhet og glede, jeg er klam og skitten - Her er det bra!
Bildet: Gutta fra familehuset ble med meg paa stranda, de hadde fotoshoot til sine facebook sider... Grom gjeng.
Jeg slår meg til ro med litt ferie og ro disse første dagene, så får jeg også tid til å engasjere meg i Utdanningshjelpen arbeidet her. Og det er givende arbeid. Så mye flotte, åpne, vennlige og takknemlige mennesker. Jeg får også tid til å møte gamle kjente, og vi kan henge og preike under et tre, på en benk i skyggen, på vei til toalettet, i trafikken eller på min verandra, det er hyggelig med selskap og vennskap.
Ting er som tidligere, så jeg er glad.
Noe av det jeg har fått med meg denne første uken:
2 x dans og tromme forestilling – stas!
Plutselig havnet i en enorm begravelse uten forvarsel – utilpass
Blitt låst inne i dusjen av «lillesøster» - haha etterpå ikke like moro der og da..
Blitt halvspist av lopper fra senga – og ja, det klør!
Vært på busybusy marked for innkjøp til Uh's skolebarn.
Drukket Star (øl) i havbris og kveldsstemining, med påfølgende opplevelsesfull rusletur hjem.
Samt mange gode møter med godtfolk.
Ellers er det svært vanskelig å klare å følge med på hva som skjer ellers i denne verden. Så om det er noe det er verdt å vite, og noen gidder/har lyst til å formidle så tar jeg gjerne imot en mail eller to.
Bildet: Godt selskap, sjarmerende rakkarunger!
Mitt tlfnr her, for de som er intressert: 00233-274765511
Veldig hyggelig om noen gir lyd!
Abonner på:
Innlegg (Atom)