Og slik gaar no dagane...

"This one, she is not a woman, ahh...." -sitat min huseiers kone når det viser seg at selv Guro er sterk og kan bære vann.
Hver dag kommer det fram at jeg er ingen prinsesse som trenger å få servert måltider og dusjevann på sølvfat. For joda, jeg er hvit. Jeg kommer fra en annen bakgrunn, kultur – en annen verden. Men allikevel – jeg prøver og ønsker å skli inn så godt jeg kan her. Og med tiden blir det bedre og bedre... De forstår at jeg kan spise det samme som dem, de forstår at jeg kan finne veien rundt i byen på egenhånd, de forstår at jeg kan drikke samme vann de drikker, de forstår at jeg også klarer å bære mitt eget dusjevann. Da blir alt mye lettere.
Så må jeg jobbe med meg selv for å ikke syntes det er pinelig å tusle gjennom nabolaget hver morgen for å gå på toalettet, det er jo en naturlig sak. Og så får jeg prøve så godt jeg kan med språket, og om jeg ikke forstår eller klarer å svare – jo – da bare nikker og smiler jeg.
Når jeg blir med på joggetur hver lørdag morgen kl 05, og vi under treningsøkten har øvelser på stranda hvor alle samles for øvelser, da er det bare glemme å være sjenert, men gi jernet og ikke bry seg at noen ser deg. Samme holdning kom jeg godt ut med i går. Da var jeg med på såkalt graduationparty, spesielt opplegg hvor en hel haug av folk kommer for å feire ei ung dame som er ferdigeksaminert. Hun danser, gjestene hyller henne i penger, brus og pai blir servert, så ender det hele i en stor dansefest. Neineieneinei sier det i hodet mitt. Men plutselig står jeg der jeg også, midt på dansegulvet med venner. Det føles feil, jeg har et kamera rettet mot meg - hva kan en gjøre?? I Afrika vrikker vi på kroppen, selv jeg!

Alt i alt, det er jo veldig mye bra. Free your mind!!!