Tålmodighet....

Det var det med avtaler og tidspunkt og greier da...
Jeg har avtalt et møte med to personer. Fredag. Fredagmorgen kontakter jeg en av dem for å høre tidspunkt for møtet. "Aha... Det ja, vel jeg møtte den andre her på onsdag jeg, så vi fant ut at vi kunne ha møtet på mandag istedet. Jeg skulle kanskje gitt deg beskjed. Beklager." Okay, ja men da har vi ny avtale – vi tar møtet på mandag. Mandagmorgen kontakter jeg igjen en den andre personen som må gi oss tidspunkt for møtet. "Oi ja, så vi skal ha det møtet i dag?? vel, jeg skal sjekke om jeg får tid i dag. Jeg ringer deg tilbake." Timene går... Senere, dagen nærmer seg afternoon, møter jeg den andre personen. Jeg spør om han har snakket med den som skulle sette tidspunkt. Det har han ikke, så han ringer der og da når vi begge er tilstedet. "Han får visst ikke tid til noe møtet i dag, så han sier vi får ta det i morgen, tirsdag." Javel....arg... Jeg tar meg selv i å bare finne meg i det. This is life. Men jeg kjenner nordmannen i meg er lei... lei av å vente. Lei av å ikke få planlagt dagene. Lei av utsettelse og løse avtaler. Men jeg kan leve med det. Jeg har valgt det! Tirsdagmorgen tenker jeg...okay, jeg er nå litt sær jeg også, så nå skal jeg se om de gidder å kontakte meg for å ha noe møte i det hele tatt. Timene går... jeg hører ingenting. Da ble det ikke no møte i dag heller da. Nei, men det er greit. De er voksne menn, de må kunne ta initiativ når de får tid. Jeg er her, og stiller når jeg får beskjed. Så med et oppgitt sinn prøver jeg å gjøre det beste ut av dagen. Så jeg pakker med meg boka mi, tar bena fatt og setter avsted mot en rolig plass med mat og drikke ved den ghanesiske kysten. Jeg setter meg med en iskald øl, bestiller kyllinglunsj, legger forvirring og irritasjon til side, og jeg nyter friheten og roen! Godt!! Mens jeg sitter der og koser meg tikker det inn en sms fra Tonje Camilla i Oslo hvor snøen faller. Haha, og her sitter jeg med bølgebrus og sand mellom tærne. Da må jeg bare smile.

Ellers ble det aldri noe sykehusjobb på meg, hvertfall ikke i denne omgang. Ikke har jeg kontaktet Røde Kors heller, da jeg tenker litt andre planer nå....
Men jeg er superklar for å komme igang med noe. Så jeg skal prøve litt forskjellig nå. Kommer tilbake til det om jeg får noe napp...

Klinikkprosjektet mitt:
Jeg slapp å dra til Voltaregionen, da Sabara (prosjektmedarbeider) kom en tur hit til Accra. Vi hadde en tøff, men ålreit samtale. Det er bra med ærlighet og oppklaringer. Sabara jobber videre på prosjektet, han er positiv. Men jeg har så og si trukket meg ut. Alikevel holder han meg oppdatert på hvordan ting går, og han ser fram til den dagen han kan overraske meg positivt. Om den dagen kommer, blir jeg glad, men ellers har jeg ro i sjela med at klinikken ble enda et misslykke prosjekt. Synd, men realitet.

Jeg titter paa flybillett til Sør-Afrika/Mozambique. Saa om ting gaar som onsket, blir det tur i desember!! Skal mote Tonje Camilla, det blir kongebra! Hurra. Så jul og nyttår blir feiret der.


Nå begynner det å bli skikkelig varmt her. Jeg er svett i nakken om natta, vokner av torste, flere klesplagg jeg ikke orker å bruke lenger og lommetørklet blir hyppig brukt for å tørke perler på nesa. Alt i alt – livet er vel som det skal :)



PS: Iselin og Annicken- maa bare dele med dere at paa vei hit til internetten satt jeg paa i trotro med kvinnelig mate. Forst gang!! Hurra, det gjorde dagen!