Ghana er artig..

I dag, tirsdag 24 september, har vært en regnværsdag. Dette har gjort at min Annang holdt seg hjemme fra jobb da hans kolleger var enige om at det går ikke ann å dra på jobb når det regner. Selv alle unga i huset var hjemme fra skolen, for når det regner på morgningen, nei da er det tiltak å komme seg avgårde. Litt sant er det- for veiene blir små brune bekker og en vil jo ikke at hår og skoleuniform skal bli gjennomvått. I Norge sier vi – ingenting som heter dårlig vær, bare dårlig klær. Men her i Ghana HAR vi dårlig vær og også mye dårlig klær J Så da har dagen gått til mye innesitting. Men en gråtene gutt på skulderen blir det å traske og bulle rundt på de25km vi har.

I går var også hjemmedag – det var nemlig helligdag i Ghana. Grunnet Kwame Nkrumah’s (Ghana’s første president) fødselsdag på lørdag blir mandag satt av som helligdag. Dette fordi vi vil ikke la helligdager gå til spill, så når en helligdag faller i helgen- da gjør dem om fredag eller mandag til helligdag. Fint for oss. Da tar folk seg tid til å lage ekstra god mat, og gjerne en øl til frokost. Vi har noen eksemplarer av livsnytere her! Skal ikke så mye til – men har du en plaststol å sitte på og en øl i hånda – da kan enkelte skravle og skratte seg gjennom dagen, eller hvertfall til de sovner en gang på formiddagen. Livsgleden smitter – og smilet sitter løst!

Jeg legger ved et bildet fra “tann-puss-plassen” min. Rett ved inngangen til huset vårt står jeg  å spytter i den åpne kloakken. Herre urinalen er et par meter nedover i kloakken, så jeg hilser stadig på mine naboer der jeg står hvit rundt kjeften og spytter, mens de har fått tømt morgenblæra. Jeg har observer at det har startet å vokse tomatplante i sand/søple haugen rett til venstre for kloakken. Mens halvmeter vedsiden av “kjøkkenhagen” er det stablet murstein som nå har definitivt sett bedre dager. Det har ansamlet seg små hvite mark der nede i gørra – men jeg bare fortsetter å spytte. Prøver å ikke innhalere formye. I dag kom geitene turslende forbi meg, de skal vel hvor??? å gjøre seg fete? Alt i alt – en liten plass og en så hverdagslig ting som å pusse tenner – men så mye inntrykk og opplevelser!

Enda et bildet som forteller noe om hverdagslivet her. Vi var idag på husvisning. Jeg lurte meg til et “blinkskudd” av en potensiell nabohutt sittende i en bøtte mens mor hans kostet huset. This is Ghana!

10. klasse stilen

Nylig kom jeg over en norsk stil jeg skrev i 10. klasse på ungdomskolen i 2001. Tittel på valgt oppgave var: ”En opplevelse fra mitt liv”. Jeg valgte tydligvis å skrive om min ferie i Kenya/Tanzania sommeren 2008, da jeg var 13 år. Tittelen på oppgaven er ”Fattigdom i Afrika”. Her er slutten på denne stilen - som jeg vel og merke fikk en velfortjent god karakter på :)

….  Etter denne opplevelsen i en fattig del av Afrika, begynte jeg å tenke mer på hvor utrolig heldige vi er som har vokst opp i rike Norge.

I ettertid har jeg vurdert å jobbe med barn i u-land. For etter en slik opplevelse som jeg har hatt, får man lyst til å gjøre noe med den store forskjellen på fattige og rike. Det burde ikke være slik at noen skal leve så forferdelig. Det må være mulig å få til en mer rettferdig fordeling av fodene her i verden! Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre, men jeg håper inderlig at noe vil skje snart, og at det kan bli gjort noe med all elendigheten.

Jeg tror man lettere forstår etter to ukers opphold som rik turist i Afrika, hvor ille det er. Jeg fikk hvertfall noe ut av det; det fikk meg til å tenke! 

Så var det slik det startet?? Jeg har vel ikke klart å gjøre så mye med foskjellen på fattig og rik - hvem klarer vel det i denne verden vi lever i?

Men engasjementet har definitivt holdt seg.

Peace and love - sier bare jeg!

siste nytt...

Hei paa dere!!
Det er fortsatt liv i meg, men latskap og daarlig internett tilgang, gjor at jeg ikke oppdaterer. Denne blir kort, men vil bare vise dere hv ajeg jobber med om dagen. For jadda - naa er jeg ansatt i ordentlig jobb, jeg faar til og med betalt for det!

Check it out on: www.medinetcareinternational.com

Love and care, on this chocolate day!

Mot en slutt av 2012

Jeg startet dette året med - "2012 is your year, Guro". Nå er året snart omme, og jeg vil vel ikke si at det har vært helt mitt år, men jeg har mye godt å se tilbake på. Og jeg har igjen vokst... på flere måter. Jeg er blitt rikere på erfaringer, feilinger, nye bekjentskap/vennskap.. og jeg har utviklet nye sider ved meg selv.

Livet her i Ghana går sin vante gang. Sola skinner, mangoen har kommet tilbake på markedet, jeg er enda uten fast jobb, min lille Stephanie er fortsatt ei hjertevarmer, og "sønnen" Kwame har vokst seg stor og funnet ut at han klarer seg fint på egenhånd nå. Vi har kommet oss fredfullt gjennom et nylig omfattende presidentvalg. Jeg har klart å bli sykepleier for andre gang!!! Nære mennesker er gått bort, men nye mennesker er kommet inn i mitt liv.

Jeg skulle likt å gitt dere et glipt av jula og livet i gata disse dager. Men desverre er kameraet mitt blitt borte i jobbsammenheng, så mine minner og gleder lagres kun på hjernen nå.
Legger ved et bildet fra en toppdag i året. 

Godt følge, i herlige omgivelser, og med gleden av å være sunn og frisk og ha muligheten til å utfolde selgselv og hverdagen.

En hjelpende, men skjelvende hånd.

Mens jeg fortsatt venter på mitt nye arbeidsteam og kontor som skal settes opp og gjøres klart har jeg gått på døra av kjedsomhet og latskap. Så jeg tok tak og ringte min tidligere sjef Dr. Naa på ”HIV klinikken” jeg har jobbet på tidligere. De setter stor pris må mine innspill og hjelp, og tok meg derfor gledelig imot denne gangen også. Dermed bruker jeg dagene men mye dokumentasjon og organiserings arbeid. Jeg liker det. Frustrerende å bruke tre timer + hver dag i håpløs, helsefarlig storby trafikk, men sånn er det nå her.

En dag jeg sitter på klinikken ringer min amerikanske venninne, Shira. S: ”How busy are you these days?” G: ”I’m more or less free as a bird”. S: “Can you come and be my clinic nurse/doctor next week???” G: “Ehh… I guess so…”. Så da ble en planlagt helgetur for kun kos av avslapning til en ukes opphold I Keta og på Shiras nyåpnede klinikk.

Da jeg ankom fredag formiddag var det full stårhei på klinikken. Nåpnet, gratis klinikk og siste offisielle dag av Health Week. Jeg får en innføring i hvordan klinikken drives. Kort tid etter viser det seg at hun som har tatt seg av pasient konsultasjoner denne uken, plutselig på pakke og dra. Jeg blir hevet inn i det. Enda godt jeg har en oversetter, da pasientene jeg skal  ta meg av stort sett har svært begrenset engelsk kunnskaper.

Så der sitter jeg, bak doktor pulten, ikke rart jeg er litt skjelven. Alt fra et vondt bryst, hofte smerter, sexuelle overførbare sykdommer til en ganske så frisk 85åring som syntes der er veldig rart jeg sender han hjem uten noen medisiner. En ung student som hørte det var hvite folk og gratis klinikk, men som ikke er syk, kvinne med tarm hernia, neglsopp som pasienten selv tror er tegn på en spirituell forbannelse…. Mye rart… veldig utfordrende… En godt voksen dame kommer inn og klager på ”noe” inne i abdomen hennes som presser nedover og gir smerter i bekken, eller noen ganger presser opp og gir smerter i brystet. I tillegg til dette kjenner hun seg svak og har en generell følelse av å være dårlig. Hun ber om min hjelp, for hun har slitt med dette i lang tid. Det er vanskelig å se at klart sykdomsbilde, jeg forklarer at for å kunne hjelpe henne og se hva det er som plager henne i mageregionen trenger vi mer info, og det ville vært lurt å tatt evt CT, røntgen. Joda, det har hun allerede gjort. Hun har vært på lokalsykehuset og hun har vært på sykehusenen i hovedstaden. Alle typer bilder er tatt, men lege ser ingenting. Jeg forklarer at da er det nok ikke mye jeg kan bidra med heller, jeg beklager. Hun blir skuffet. Hun setter armene ut i siden, strekker på abdomen (fullt påkledd) og sier: ”So you can’t see anything?”.  Damen kom hit for hun trodde ”hvit-mann” kunne finne løsning på hennes plager. Uansett min forklaring, er hun svært skuffet. Når hun går sier vi hadet, og jeg sier jeg håper hun kommer igjen om det er noe annet vi kan hjelpe med. Hun svarer på lokalspråk at hit vil hun ikke komme tilbake. En liten følelse av hjelpesløshet der….

Alt i alt var det er ettermiddag fylt med noe mestringsfølelse, herlige møter med mennesker, hjelpesløshet, fortvilelse, sykdom og smerte – men det var også definitivt veldig givende.

Påfølgende uke ble heldigvis for meg en mye roligere uke. Vi fikk også inn en lokal, vel erfaren sykepleier som vil jobbe der noen uker. Så da kunne hun ta seg av pasienter, mens jeg tok meg av organisering og å få ting på stell. Føler jeg duger bedre til det. En dag jeg sitter og sorterer pasientjournaler kommer en nydelig eldre dame (70+) gående inn men en tung plast veske på hodet. Vi smiler og hilser, hun stråler styrke, livserfaring og kjærlighet. Det viser seg at hun har kommet for å levere en haug med kokosnøtter til de ansatte på klinikken. Hun hadde kommer for en undervisings timede hadde sist uke, og for å vise sin takknemlighet tok hun turen med kokosnøttene, for å gi noe tilbake. Herlig. God dame! Disse ting som gjør jobben så verdt å opprettholde, til tross mye frustrasjon og til dels motgang.

Det ble en god uke. Det er fortsatt rom for bedringer, men vi tar tiden til hjelp. Og jeg har god tro på at vi er på riktig vei. Keta hadde også andre godheter å by på: 

Strand, stillhet, renhet, gode mennesker. Og jeg fikk med meg min første thanksgiving dinner. Noen ganger gir det veldig mening å være takknemlig! 

Mens jeg venter...

Så var jeg klar for arbeidslivet, det virkelige arbeidslivet. 

Og vipps dukker det opp et drømme tilbud. Gjennom en venn av meg blir jeg introdusert til en doktor som i disse dager starter opp en privat ambulanse tjeneste. Kjempe spennende, klart jeg vil være med på det! Og Doktor vil gjerne ha meg med på laget. Så vipps, i en sving, er jeg med i et ambulanse team. Men så var det haken da… Doktor jobber for tiden i Tyskland, men han har folket sitt her som skal få ting på stell. Men det er jo ingen overraskelse at ting tar tid. 

Så da venter jeg da. Det burde jeg ha blitt god på nå, men jeg har ikkelett for å sitte på skinka og se dagene gå…uten å gjøre noe…. Ahh… Så begynner tankene å komme; er det dette jeg vil? Jeg er jo langt fra kvalifisert. Blir dette noen gang virkelig? Men hva kan jeg gjøre? For nå venter jeg… venter på å jobbe. Venter på svar på mail? Venter på andre folk? Venter på neste uke? Venter på å legge meg? Venter…

Men venting kan fylles med glede og oppkvikkende og givende innhold:

Lek og underholding fra nydelige nabobarn:

Tur til bushen, naturn, Sabara og stillheten:

                   Og de små, små ting som bare må få deg til å smile:Og ja - Shaga er Shaga liqour. What a world!                                                        :

Sister Guro has completed!

Da var det gjort! jeg er igjennom fire måneder praksis på Ridge Regional Hospital! Jeg er nå State Registrated Nurse in Ghana. 

Fantastisk godt å se et fullsignert skjema jeg har hatt gnugene i veska siden mars.
Gjennom denne perioden har jeg møtt mange gode mennesker, og jeg har knyttet vennskap. jeg har også fått bekreftet at ghanesere i uniform har en forkastelig holdning til de sivile. Jeg har skammet meg over hvordan kolleger han snakket til pasienter, pårørende og også medkolleger. Noen gretne damer med mange år bak seg i sykehussektoren, trippende i sine hvite kjoler, med belter av fargekoder som viser deres rang - de ser seg selv som guder, og når de kommer til egen passende tid for arbeidsdagen står studentene parat for å bære veksen deres inn på kontoret, og vi neier og hilser "Good morning". Som dere skjønner, det er litt og hvert å vende seg til.

men jeg har klart meg utmerket godt. Og jeg er glad jeg har fått det med meg.

Nå blir uniformen hengend epent på snora, pakket inn i plast, og min "cap" blir pakket bort og trolig aldri mer tatt frem. Florence Nightingale's tid er forbi!

Iløpet av de ni timer jeg ventet for å få fullført siste papirarbeid og for å motta de siste signaturer i dag observerte jeg en tekst på veggen:

Never blame a day in your life

Good day gives "happiness"

Bad day gives "experience"

Nå starter ett nytt kapittel.