En hjelpende, men skjelvende hånd.

Mens jeg fortsatt venter på mitt nye arbeidsteam og kontor som skal settes opp og gjøres klart har jeg gått på døra av kjedsomhet og latskap. Så jeg tok tak og ringte min tidligere sjef Dr. Naa på ”HIV klinikken” jeg har jobbet på tidligere. De setter stor pris må mine innspill og hjelp, og tok meg derfor gledelig imot denne gangen også. Dermed bruker jeg dagene men mye dokumentasjon og organiserings arbeid. Jeg liker det. Frustrerende å bruke tre timer + hver dag i håpløs, helsefarlig storby trafikk, men sånn er det nå her.

En dag jeg sitter på klinikken ringer min amerikanske venninne, Shira. S: ”How busy are you these days?” G: ”I’m more or less free as a bird”. S: “Can you come and be my clinic nurse/doctor next week???” G: “Ehh… I guess so…”. Så da ble en planlagt helgetur for kun kos av avslapning til en ukes opphold I Keta og på Shiras nyåpnede klinikk.

Da jeg ankom fredag formiddag var det full stårhei på klinikken. Nåpnet, gratis klinikk og siste offisielle dag av Health Week. Jeg får en innføring i hvordan klinikken drives. Kort tid etter viser det seg at hun som har tatt seg av pasient konsultasjoner denne uken, plutselig på pakke og dra. Jeg blir hevet inn i det. Enda godt jeg har en oversetter, da pasientene jeg skal  ta meg av stort sett har svært begrenset engelsk kunnskaper.

Så der sitter jeg, bak doktor pulten, ikke rart jeg er litt skjelven. Alt fra et vondt bryst, hofte smerter, sexuelle overførbare sykdommer til en ganske så frisk 85åring som syntes der er veldig rart jeg sender han hjem uten noen medisiner. En ung student som hørte det var hvite folk og gratis klinikk, men som ikke er syk, kvinne med tarm hernia, neglsopp som pasienten selv tror er tegn på en spirituell forbannelse…. Mye rart… veldig utfordrende… En godt voksen dame kommer inn og klager på ”noe” inne i abdomen hennes som presser nedover og gir smerter i bekken, eller noen ganger presser opp og gir smerter i brystet. I tillegg til dette kjenner hun seg svak og har en generell følelse av å være dårlig. Hun ber om min hjelp, for hun har slitt med dette i lang tid. Det er vanskelig å se at klart sykdomsbilde, jeg forklarer at for å kunne hjelpe henne og se hva det er som plager henne i mageregionen trenger vi mer info, og det ville vært lurt å tatt evt CT, røntgen. Joda, det har hun allerede gjort. Hun har vært på lokalsykehuset og hun har vært på sykehusenen i hovedstaden. Alle typer bilder er tatt, men lege ser ingenting. Jeg forklarer at da er det nok ikke mye jeg kan bidra med heller, jeg beklager. Hun blir skuffet. Hun setter armene ut i siden, strekker på abdomen (fullt påkledd) og sier: ”So you can’t see anything?”.  Damen kom hit for hun trodde ”hvit-mann” kunne finne løsning på hennes plager. Uansett min forklaring, er hun svært skuffet. Når hun går sier vi hadet, og jeg sier jeg håper hun kommer igjen om det er noe annet vi kan hjelpe med. Hun svarer på lokalspråk at hit vil hun ikke komme tilbake. En liten følelse av hjelpesløshet der….

Alt i alt var det er ettermiddag fylt med noe mestringsfølelse, herlige møter med mennesker, hjelpesløshet, fortvilelse, sykdom og smerte – men det var også definitivt veldig givende.

Påfølgende uke ble heldigvis for meg en mye roligere uke. Vi fikk også inn en lokal, vel erfaren sykepleier som vil jobbe der noen uker. Så da kunne hun ta seg av pasienter, mens jeg tok meg av organisering og å få ting på stell. Føler jeg duger bedre til det. En dag jeg sitter og sorterer pasientjournaler kommer en nydelig eldre dame (70+) gående inn men en tung plast veske på hodet. Vi smiler og hilser, hun stråler styrke, livserfaring og kjærlighet. Det viser seg at hun har kommet for å levere en haug med kokosnøtter til de ansatte på klinikken. Hun hadde kommer for en undervisings timede hadde sist uke, og for å vise sin takknemlighet tok hun turen med kokosnøttene, for å gi noe tilbake. Herlig. God dame! Disse ting som gjør jobben så verdt å opprettholde, til tross mye frustrasjon og til dels motgang.

Det ble en god uke. Det er fortsatt rom for bedringer, men vi tar tiden til hjelp. Og jeg har god tro på at vi er på riktig vei. Keta hadde også andre godheter å by på: 

Strand, stillhet, renhet, gode mennesker. Og jeg fikk med meg min første thanksgiving dinner. Noen ganger gir det veldig mening å være takknemlig!