En hjelpende, men skjelvende hånd.

Mens jeg fortsatt venter på mitt nye arbeidsteam og kontor som skal settes opp og gjøres klart har jeg gått på døra av kjedsomhet og latskap. Så jeg tok tak og ringte min tidligere sjef Dr. Naa på ”HIV klinikken” jeg har jobbet på tidligere. De setter stor pris må mine innspill og hjelp, og tok meg derfor gledelig imot denne gangen også. Dermed bruker jeg dagene men mye dokumentasjon og organiserings arbeid. Jeg liker det. Frustrerende å bruke tre timer + hver dag i håpløs, helsefarlig storby trafikk, men sånn er det nå her.

En dag jeg sitter på klinikken ringer min amerikanske venninne, Shira. S: ”How busy are you these days?” G: ”I’m more or less free as a bird”. S: “Can you come and be my clinic nurse/doctor next week???” G: “Ehh… I guess so…”. Så da ble en planlagt helgetur for kun kos av avslapning til en ukes opphold I Keta og på Shiras nyåpnede klinikk.

Da jeg ankom fredag formiddag var det full stårhei på klinikken. Nåpnet, gratis klinikk og siste offisielle dag av Health Week. Jeg får en innføring i hvordan klinikken drives. Kort tid etter viser det seg at hun som har tatt seg av pasient konsultasjoner denne uken, plutselig på pakke og dra. Jeg blir hevet inn i det. Enda godt jeg har en oversetter, da pasientene jeg skal  ta meg av stort sett har svært begrenset engelsk kunnskaper.

Så der sitter jeg, bak doktor pulten, ikke rart jeg er litt skjelven. Alt fra et vondt bryst, hofte smerter, sexuelle overførbare sykdommer til en ganske så frisk 85åring som syntes der er veldig rart jeg sender han hjem uten noen medisiner. En ung student som hørte det var hvite folk og gratis klinikk, men som ikke er syk, kvinne med tarm hernia, neglsopp som pasienten selv tror er tegn på en spirituell forbannelse…. Mye rart… veldig utfordrende… En godt voksen dame kommer inn og klager på ”noe” inne i abdomen hennes som presser nedover og gir smerter i bekken, eller noen ganger presser opp og gir smerter i brystet. I tillegg til dette kjenner hun seg svak og har en generell følelse av å være dårlig. Hun ber om min hjelp, for hun har slitt med dette i lang tid. Det er vanskelig å se at klart sykdomsbilde, jeg forklarer at for å kunne hjelpe henne og se hva det er som plager henne i mageregionen trenger vi mer info, og det ville vært lurt å tatt evt CT, røntgen. Joda, det har hun allerede gjort. Hun har vært på lokalsykehuset og hun har vært på sykehusenen i hovedstaden. Alle typer bilder er tatt, men lege ser ingenting. Jeg forklarer at da er det nok ikke mye jeg kan bidra med heller, jeg beklager. Hun blir skuffet. Hun setter armene ut i siden, strekker på abdomen (fullt påkledd) og sier: ”So you can’t see anything?”.  Damen kom hit for hun trodde ”hvit-mann” kunne finne løsning på hennes plager. Uansett min forklaring, er hun svært skuffet. Når hun går sier vi hadet, og jeg sier jeg håper hun kommer igjen om det er noe annet vi kan hjelpe med. Hun svarer på lokalspråk at hit vil hun ikke komme tilbake. En liten følelse av hjelpesløshet der….

Alt i alt var det er ettermiddag fylt med noe mestringsfølelse, herlige møter med mennesker, hjelpesløshet, fortvilelse, sykdom og smerte – men det var også definitivt veldig givende.

Påfølgende uke ble heldigvis for meg en mye roligere uke. Vi fikk også inn en lokal, vel erfaren sykepleier som vil jobbe der noen uker. Så da kunne hun ta seg av pasienter, mens jeg tok meg av organisering og å få ting på stell. Føler jeg duger bedre til det. En dag jeg sitter og sorterer pasientjournaler kommer en nydelig eldre dame (70+) gående inn men en tung plast veske på hodet. Vi smiler og hilser, hun stråler styrke, livserfaring og kjærlighet. Det viser seg at hun har kommet for å levere en haug med kokosnøtter til de ansatte på klinikken. Hun hadde kommer for en undervisings timede hadde sist uke, og for å vise sin takknemlighet tok hun turen med kokosnøttene, for å gi noe tilbake. Herlig. God dame! Disse ting som gjør jobben så verdt å opprettholde, til tross mye frustrasjon og til dels motgang.

Det ble en god uke. Det er fortsatt rom for bedringer, men vi tar tiden til hjelp. Og jeg har god tro på at vi er på riktig vei. Keta hadde også andre godheter å by på: 

Strand, stillhet, renhet, gode mennesker. Og jeg fikk med meg min første thanksgiving dinner. Noen ganger gir det veldig mening å være takknemlig! 

Mens jeg venter...

Så var jeg klar for arbeidslivet, det virkelige arbeidslivet. 

Og vipps dukker det opp et drømme tilbud. Gjennom en venn av meg blir jeg introdusert til en doktor som i disse dager starter opp en privat ambulanse tjeneste. Kjempe spennende, klart jeg vil være med på det! Og Doktor vil gjerne ha meg med på laget. Så vipps, i en sving, er jeg med i et ambulanse team. Men så var det haken da… Doktor jobber for tiden i Tyskland, men han har folket sitt her som skal få ting på stell. Men det er jo ingen overraskelse at ting tar tid. 

Så da venter jeg da. Det burde jeg ha blitt god på nå, men jeg har ikkelett for å sitte på skinka og se dagene gå…uten å gjøre noe…. Ahh… Så begynner tankene å komme; er det dette jeg vil? Jeg er jo langt fra kvalifisert. Blir dette noen gang virkelig? Men hva kan jeg gjøre? For nå venter jeg… venter på å jobbe. Venter på svar på mail? Venter på andre folk? Venter på neste uke? Venter på å legge meg? Venter…

Men venting kan fylles med glede og oppkvikkende og givende innhold:

Lek og underholding fra nydelige nabobarn:

Tur til bushen, naturn, Sabara og stillheten:

                   Og de små, små ting som bare må få deg til å smile:Og ja - Shaga er Shaga liqour. What a world!                                                        :

Sister Guro has completed!

Da var det gjort! jeg er igjennom fire måneder praksis på Ridge Regional Hospital! Jeg er nå State Registrated Nurse in Ghana. 

Fantastisk godt å se et fullsignert skjema jeg har hatt gnugene i veska siden mars.
Gjennom denne perioden har jeg møtt mange gode mennesker, og jeg har knyttet vennskap. jeg har også fått bekreftet at ghanesere i uniform har en forkastelig holdning til de sivile. Jeg har skammet meg over hvordan kolleger han snakket til pasienter, pårørende og også medkolleger. Noen gretne damer med mange år bak seg i sykehussektoren, trippende i sine hvite kjoler, med belter av fargekoder som viser deres rang - de ser seg selv som guder, og når de kommer til egen passende tid for arbeidsdagen står studentene parat for å bære veksen deres inn på kontoret, og vi neier og hilser "Good morning". Som dere skjønner, det er litt og hvert å vende seg til.

men jeg har klart meg utmerket godt. Og jeg er glad jeg har fått det med meg.

Nå blir uniformen hengend epent på snora, pakket inn i plast, og min "cap" blir pakket bort og trolig aldri mer tatt frem. Florence Nightingale's tid er forbi!

Iløpet av de ni timer jeg ventet for å få fullført siste papirarbeid og for å motta de siste signaturer i dag observerte jeg en tekst på veggen:

Never blame a day in your life

Good day gives "happiness"

Bad day gives "experience"

Nå starter ett nytt kapittel.

I bilder...

Nattmat

Lindsay og lunsj

Familie bursdagsfeiring

Varmende hilsen jeg fant utenfor døra mi en morgen...

...fra en god god gjeng nydelige unger

Rest In Peace

Kjære Ghana og dets befolkning er i sorg, vi sørger over enda ett dødsfall – denne gang vår president John Evans Atta Mills. Etter sykdom, som ikke virkelig var kjent for folket, gitt presidenten bort tirsdag 24. juli. Landet var i sjokk og sorg. Landets vise president tredde inn samme dag. Og hvordan reagerer et land når de brått mister sin president. Mange gråter, vi kler oss i svart og rødt, hele byen er dekorert i svart og rødt stoff, mange legger trøst i at dette var Guds plan, og det viktigste- folket (uavhengig av politisk parti supporter) står sammen i sorgen.
Det er ikke uvanelig å ha en-uke-etter-feiring etter et dødsfall. Det var intet unntak denne gang, så forrige tirsdag tok folk på seg begravelses finstasen og det var samling i et parkområdet sentralt i Accra-by. Jeg var den dagen i praksis på skade mottaket på Ridge Regional Hospital, vi var rett rundt svingen for hvor arrangementet ble holdt. Vi hadde et par påkjørsels-ulykker den dagvakten, og jeg fikk rapport om at natten hadde vært travel. Det overrasket meg ikke, for da jeg gikk fra jobb den dagenvar gata full av engasjerte patrioter, og enkelte lå overberusede gatelangs, samt jeg er ikke i tvil om at flertallet av sjåførene i byen benyttet dagen til å kose seg med en flaske eller to – det igjen betyr at trafikkulykkene øker.
I disse dager planlegges begravelsen for Late J.E.A. Mills. Den vil ta plass her i Accra, fra onsdag 8. til fredag 10. august. Fredagen er også satt som nasjonal helligdag. Alle tar seg fri, selv de lokale handelsdamene som normalt står på 6am-6pm mandag til søndag tar seg fri for å hedre presidenten, til ære og respekt for Mills. Jeg liker engasjementet, samholdet og patriotismen.
Også Ridge Hospital forbereder seg for begravelsen. Vi setter av en hel avdeling kun for ventede ulykkesaker i sammenheng med begravelsen. For folket vet – at er det stor begravelse er det også en STOR fest! Så i dag fikk vi sykepleiere trening i akutt livredning, hjerte-lunge-redning. Det er ganske så interessant, det er som at vi forbereder oss til et bevisst katastrofe området. Men i sammenheng med en begravelse, det stemmer ikke helt i mitt norske hode, men jeg vet at det er slik det er her! Ghanesere liker å benytte en hver begivenhet til en fest. Og dessverre vet ikke alle hvordan en slik fest kan gjøres med måte. Men da er det i det minste godt at sykehuset og helsepersonellet er klar med sitt team.
Så med en by, et land preget av sorg, med bygg, rekkverk og lyktestolper dekket i svart og rødt, gjør vi oss klare til å ta et siste forvell, med stil, til Ghanas Late President Prof. John Evans Atta Mills.

En dag i Ghana...

Jeg våkner av stiv hofte, har mangel på romslighet i senga mi da jeg deler den med ei venninne som har et tre måneders opphold i Ghana, og derfor får bo hos meg. Så med nedsatt slagrom gjennom natta er det nesten litt godt se at det lysner ute og det er på tide å stå opp. Så må jeg komme meg av sted til ”arbeid”. Sykehus praksisen er i gang. Jeg har i dag 53 igjen!!! Denne uken er jeg i akutt operasjonsrommet. Dette er et knøttrom, og det er fylt med meg, ei annen SørAfrikans sykepleier som kjører samme opplegg som meg, en haug med sykepleiestudenter og to sykepleierpersonell. Og ikke minst pasienten da…. Som stadig er en halvnaken mann som skal skifte kateter, eller en som har fått ett stygt kuttsår, eller en gjennområtten diabetesfot. Litt av hvert. Men verst av alt er Doktor. Han prater mer enn han suturerer sår, og han er kjæreste med alle de søte sykepleierne, jeg har tatt over som kone sies det….håpløst og uprofesjonelt. Så i dag da, var jeg heldig og bli bedt om å assisterer i en sy-sammen-øreflipp-prosedyre. Greit nok, ingen grunn til å føle prestasjonsangst over den alles fryktede Doktor. Så da står jeg der steril og assisterer. Og nei og nei…jeg kjenner det svimler for øya…. Fokuserer på pusten… nei, det funker ikke. Jeg kjenner ansiktet blekner til, oi oi, dette har jeg vært med på før. Så før det er for sent, beklager jeg Doktor og sier jeg må sette meg ned et sekund. Og det er jo det som skal til….jeg svimer i det minste ikke av oppi en steril prosedyre. Med hodet mellom beina kommer jeg fort til megselv, jeg tursler ut en tur, får i meg en banan og vann – god som gull :) Hvorfor ikke vekker litt ekstra oppmerksomhet der jeg peker meg ut som hvitingen i den flotte sykepleierkjolen min.

Før jeg går hjem for dagen stikker jeg innom kirurgisk avdeling for å hilse på min nabo som har måttet amputere benet. Han og kona er glad for besøk, og en venn her i nabolaget er glad for å høre litt om hvordan situasjonen egentlig ligger an for hans huseier.

Arbeidsdagen er slutt, jeg og min kollega rusler ned til stasjonen hvor vi får hver vår minibuss hjem til vårt. Jeg kjenner bena har hovnet gjennom dagen med mye ståing og varme, boksa sitter ekstra godt klistret. I minibussen hjem sitter vi fire-fire. Og en må tilpasse seg slik at alle ikke kan lene seg tilbake samtidig, det er det ikke plass til. Så annen hver, lene forover, og bakover, hoftene godt kant-i-kant, fint med litt frisk luft fra vinduet. Den siste ruslebiten hjem til huset blir jeg møtt av en gjeng små gutter på vei hjem fra skolen. En av dem, en vilt fremmed, hopper opp på armen min, gir en stor klem og kyss, så går vi begge hver vår vei. Snåle barn, gode barn, får meg til å smile.

Så møter jeg på ”søstrene” som sitter utenfor huset. Jeg blir fortalt at en av ”gutta” er død. ”Gutta” er ungemennene i naboområdet, de som henger under treet, de som kalles ”brødre”, de er mange, men de er gode, de er tett. I dag gikk en av de bort…. Dessverre… Det er dårlig stemning under treet denne ettermiddagen, sorg, skuffelse, sjokk. Vår kjære venn gjorde et forsøk på å ta sitt eget liv, etter et døgn på sykehus lykkes han i det. Overraskende og veldig trist. Samholdet er godt. Det får en til å tenke.

Jeg får med meg en kompis ned til stranda, får å sitte og se/høre bølgene, kjenne på roen og naturen. Fin avkobling. Fint selskap.

Stephanie ble 8 aar og derfor ogsaa druknet som ei katte. Enda godt smilet er paa plass!

Får en ordentlig godklem og litt nærhet av Stephanie på kveldingen. Da kjennes det helt rett å være her. Det gjør det rett og slett…. Selv om hendelser i Norge gjør at jeg føler jeg burde vært der….det er dette som er riktig for meg, nå..

Sørget for å få i meg litt grønt til middag, for å bygge opp jern nivået. Nå kaller senga, for i morgen er det nok en dag, nr. 38 av praksisdagene mine – skal prøve å holde meg på beina J

Kwame gutt og meg.... og trur dere ikke gutten har blitt 17 aar og er strukket seg hoyere enn meg.

Yo folkens!

Jeg er som dere sikkert vet på norges besøk. Med det blir det nok lite aktivitet på bloggen.
Men la meg kose meg med godtfolk og ruskevær!
kommer sterkere tilbake.