Lenge leve positiviteten!

-Solbrendt meg paa stranda, feirer pappas bursdag med "mongoloid" tulletrulte.

- Vakkert barn fra en vakker Utdanningshjelpen familie.

Jeg våkner opp hver morgen til lyden av folket i huset som gjør seg klar for en ny dag. Kl. 05 starter de å feie tomta. Ungene blir sendt i "dusjen". Naboene kommer med bøtter og kanner for å fylle vann fra krana i huset vårt. Søppelbilen kommer kjørende med sin ekstremt plagsomme "her-kommer-søppel-bil"-melodi (titusenganger verre og høyere enn isbilen). Og Ama, ei av lillejentene i huset, med sin intense stemme skriker mens hennes mor kjefter. En vanlig morgen! Men jeg klarer å snu meg rundt og dra meg en stund til. Når klokka har blitt 07 er det på tide og komme seg opp fra senga og starte dagen. Ny dag, nye muligheter! Posititivtet.

Men enkelte dager kjenner jeg at det kunne vært deilig å bli i senga. Slippe å se folk, slippe å bli sett! For en kommer ikke unna å bli sett her, en kommer ikke unna å bli ropt på, bli snakket til. Hyggelig det, for all del – men ikke alltid. Ikke de dagene du våkner og vil være i fred og være anonym. Men da får en ta fram positiviteten!
Jeg har tidligere nevnt utfordringer med tålmodighetsprøver, venting og frustrasjon. Det er det masse av, fortsatt, bare mer - men jeg vil ikke la det knekke meg... for sånn er det bare, og jeg kan ikke endre det.

Utenom dette er det andre prøvelser. Systemer. Jeg har brukt to dager på immigration service for å ordne med pass og visum. Jeg skjønner ingenting av systemet og det er liten hjelp og få, så jeg fyller ut skjema, går i det minste til rett disk og smiler. Dama bak disken smiler ikke! Hun ønsker et brev som sier at jeg jobber frivillig her, for det må jeg ha for å forlenge visumet mitt. Okay, det visste jeg ikke. Jeg prøver å forklare at jeg bare skal forlenge visum jeg allerede har fått. Men det er ikke poeng i at jeg snakker, for hun vil ikke høre, hun vil bare se et brev. Så jeg drar hjem, skriver brev, får underskrift og drar tilbake. Samme dama ser jeg har brevet, hun tar en titt, leser det ikke, og sender meg til betalingsdisken. Senere kommer jeg tilbake til dama med kvitteringen. Da forteller hun at hun ikke er fornøyd med brevet. Arg.... Hun ber meg komme tilbake dagen etter med nytt og korrekt brev. ARG... Jeg blir sint, lei meg.....jeg får lyst til å grine, men hva hjelper vel det. Ingen sympati å finne på dette kontoret. Dagen etter er jeg tilbake med et brev som blir godkjent under tvil. "Kom tilbake om en mnd og hent passet ditt". "Men jeg skal ut å reise, så jeg må ha passet før det". "Aha, du skal reise, men hvorfor har du bedt om visumforlengelse da"?? Off..jo, det skal jeg fortelle deg, fordi jeg ikke skjønner noenting av dette visumstyret, og siden ingen hjelper her må jeg bare prøve meg fram. Igjen presser tårene på, jeg skjelver av sinne. Han syntes jeg er teit, jeg syntes han er teit. Okay, kom tilbake før du reiser og hent passet. Som krona på soppen kommer det fram at jeg må endre hjemreise billett fra SørAfrika fordi dataoen jeg egentlig skal hjem er etter utgått visum. Fortsatt skjønner jeg ikke, for jeg har jo forlenget visum for tre måneder, da bør det jo være gyldig ut hele januar. Anyway, jeg må bare høre hva de sier og følge deres regler. Dere hører vel fra meg om jeg blir buret inne på en eller annen grense... Disse dagene var det vanskelig å finne positiviteten...

Filmteamet paa plass naar jentene spiser lunsj.

Jeg er busy om dagen med å filme til Utdanningshjelpen dokumentar. Det krever sitt det også, men alt i alt er det for en god sak. Så selv om jeg og kamera ikke er bestevenner, så kan jeg gjennomføre dette med et smil og håp om positiv utvikling for Utdanningshjelpen.

Stephen og jeg paa tur for aa mote ei av Utdanningshjelpen elevene.

Dagene til avreise mot SørAfrika nærmer seg. 13. des flyr jeg til Johannesburg. Der møter jeg Tonje Camilla. Så drar vi etterhvert sammen til Mozambique. Igjen – sammen. Gleder meg til å se kjære venner. Gleder meg til gode stunder. Gode folk. Gærne folk. Tommel opp for det!!

Også gleder jeg meg også til å komme tilbake Ghana i januar. For her er det også mye gode folk. Det er mye bra her! Gode venner. "Familie".
Også velger jeg å tro at det skal ordne seg på jobbfronten. Noe må jeg kunne få til. Jada, Guro. Tenk positivt!
Jeg må jo innrømme at jeg lurer av å til på hva jeg har valgt. Dratt fra fantastisk bra jobb, gode venner, kjær og god familie.....trygge rammer, grønnsaker.... Til hva? Afrika...

Jaja, det viktigste er å ha det godt! Jeg har det godt! Så jeg blir litt til!
Kryss fingrene med meg, tenk positivt, det ordner seg!

Elven...damen..tiden..

"Time is like river, what you do not use wisely today is gone forever".

Sitat fra veggen paa NGO-office paa sosialdepartementet i Accra. Foran meg sitter ei grinebitter dame, hun sukker naar hun maa se opp fra avisen. Hun ber oss sitte ned og vente.... Paa hva? Jeg vet ikke for det sier hun ingenting om. Men saa ser hun opp fra avisen igjen. "De kommer, bare vent dere". Okay. Sa sitter vi der aa venter da. Jeg beundrer arkivsystemet. Bunker paa bunker, men foldere. det er oversikten over non-govermental-organizations i Ghana. De hadde en gang et system i arkivskuffer. Men de er tydelig overfylt, saa na stabler de i hoyden rundt om paa kontoret. Fasinerende. Jeg maa flire naar jeg ser sitatet paa veggen. For det er saa ironisk. Og ironi finnes jo ikke i dette landet. Men saa lenge det faar meg til aa smile :)
Lyspungtet for dagen var ogsaa at i det vi forlot dette kontoret hadde den bitre, sure, utrivelige damen blitt glad og humoristisk. Som folk kan forandre seg. Vi ma vaere aapne med hverandre! Sa naar jeg dag etter dag sitter aa venter paa folk og avtaler som blir utsatt og utsatt.. saa skal jeg tenke paa elven som renner... men ogsaa ha i bakhodet, at elvene vil forhaapentlig renne i lang lang tid!

Tålmodighet....

Det var det med avtaler og tidspunkt og greier da...
Jeg har avtalt et møte med to personer. Fredag. Fredagmorgen kontakter jeg en av dem for å høre tidspunkt for møtet. "Aha... Det ja, vel jeg møtte den andre her på onsdag jeg, så vi fant ut at vi kunne ha møtet på mandag istedet. Jeg skulle kanskje gitt deg beskjed. Beklager." Okay, ja men da har vi ny avtale – vi tar møtet på mandag. Mandagmorgen kontakter jeg igjen en den andre personen som må gi oss tidspunkt for møtet. "Oi ja, så vi skal ha det møtet i dag?? vel, jeg skal sjekke om jeg får tid i dag. Jeg ringer deg tilbake." Timene går... Senere, dagen nærmer seg afternoon, møter jeg den andre personen. Jeg spør om han har snakket med den som skulle sette tidspunkt. Det har han ikke, så han ringer der og da når vi begge er tilstedet. "Han får visst ikke tid til noe møtet i dag, så han sier vi får ta det i morgen, tirsdag." Javel....arg... Jeg tar meg selv i å bare finne meg i det. This is life. Men jeg kjenner nordmannen i meg er lei... lei av å vente. Lei av å ikke få planlagt dagene. Lei av utsettelse og løse avtaler. Men jeg kan leve med det. Jeg har valgt det! Tirsdagmorgen tenker jeg...okay, jeg er nå litt sær jeg også, så nå skal jeg se om de gidder å kontakte meg for å ha noe møte i det hele tatt. Timene går... jeg hører ingenting. Da ble det ikke no møte i dag heller da. Nei, men det er greit. De er voksne menn, de må kunne ta initiativ når de får tid. Jeg er her, og stiller når jeg får beskjed. Så med et oppgitt sinn prøver jeg å gjøre det beste ut av dagen. Så jeg pakker med meg boka mi, tar bena fatt og setter avsted mot en rolig plass med mat og drikke ved den ghanesiske kysten. Jeg setter meg med en iskald øl, bestiller kyllinglunsj, legger forvirring og irritasjon til side, og jeg nyter friheten og roen! Godt!! Mens jeg sitter der og koser meg tikker det inn en sms fra Tonje Camilla i Oslo hvor snøen faller. Haha, og her sitter jeg med bølgebrus og sand mellom tærne. Da må jeg bare smile.

Ellers ble det aldri noe sykehusjobb på meg, hvertfall ikke i denne omgang. Ikke har jeg kontaktet Røde Kors heller, da jeg tenker litt andre planer nå....
Men jeg er superklar for å komme igang med noe. Så jeg skal prøve litt forskjellig nå. Kommer tilbake til det om jeg får noe napp...

Klinikkprosjektet mitt:
Jeg slapp å dra til Voltaregionen, da Sabara (prosjektmedarbeider) kom en tur hit til Accra. Vi hadde en tøff, men ålreit samtale. Det er bra med ærlighet og oppklaringer. Sabara jobber videre på prosjektet, han er positiv. Men jeg har så og si trukket meg ut. Alikevel holder han meg oppdatert på hvordan ting går, og han ser fram til den dagen han kan overraske meg positivt. Om den dagen kommer, blir jeg glad, men ellers har jeg ro i sjela med at klinikken ble enda et misslykke prosjekt. Synd, men realitet.

Jeg titter paa flybillett til Sør-Afrika/Mozambique. Saa om ting gaar som onsket, blir det tur i desember!! Skal mote Tonje Camilla, det blir kongebra! Hurra. Så jul og nyttår blir feiret der.


Nå begynner det å bli skikkelig varmt her. Jeg er svett i nakken om natta, vokner av torste, flere klesplagg jeg ikke orker å bruke lenger og lommetørklet blir hyppig brukt for å tørke perler på nesa. Alt i alt – livet er vel som det skal :)



PS: Iselin og Annicken- maa bare dele med dere at paa vei hit til internetten satt jeg paa i trotro med kvinnelig mate. Forst gang!! Hurra, det gjorde dagen!

Det er en skrudd, skrudd verden vi lever i!!!

Go'glimt fra godt liv

Svett paa ryggen!!

Det er søndag. Annicken og jeg skulle dra å se fotballkamp i dag, toppligaen....men nei. Annicken har pådratt seg en kraftig forkjøelse så hun ligger langflat i senga og får ikke lov av MadamNurse (meg) å tvinge seg til å gjøre ting hun helst vil. Sånn er livet. Så da har jeg brukt formiddagen på klesvaska som har hopet seg opp. Nå har jeg rosinfingre og svettebart, og jeg smiler.
Uka som nå er over skulle være vår reiseuke. Vi ville oppleve og se mer av Ghana. Det fikk vi heller ikke til. Eller, vi valgte anderledes. Etter to dager tenketid kom vi vel fram til at vi har det så bra her, og vi hadde ikke stort behov for reisingen – for hvor skulle vi dra? Hva ville vi se? Da vi aldri klarte å bestemme oss, tok vi det som et hint om at vi ikke var så gira. Alikevel fikk vi oss en todagers tur til en bekjent som hadde dratt til hjembyen sin. Så vi reiste på besøk og fikk oppleve og være velkomne i en annen Ghana-levestil. Mye natur, lite trafikk, fuglekvitter, ingen tuting, gjestfrihet og nye bekjentskap. Fintfintfint!!!

Ellers har jeg hatt tankfulle dager. Jeg har hatt flere runder hvor jeg har tenkte på hva jeg egentlig driver med. Reise til Afrika uten noen plan?? Det har vært helt ålreit det, men jeg er klar for en plan nå. Og det har jeg kanskje.
Jeg velger å reise en tur til Volta og Sabara (min tidligere "far" og kollega her). Det for å få klarhet i klinikkprosjektet mitt. Og mest sannsynlig for å avslutte hele det prosjektet både fysisk og mentalt. Jeg trenger ro i sjela i forhold til den drømmen som ikke gikk som ønsket.
Så skal jeg kontakte det lokale Røde Kors her i Labadi hvor jeg bor. De har noen Hiv/Aids-programmer på gang. Det er alt frivillig, og jeg vil se om jeg kan få delta litt for å få den erfaringen.

Og så har jeg tenkt og tenkt, snakket med folk og jeg har med dette funnet ut at det er verdt å prøve ut litt sykehuserfaring. Etter at min huseier og venn slo fingeren sin stygt, tok jeg på meg oppgaven å skifte på et stygt og blodig, smertefullt sår. Med førstehjelpsutstyr som min gode og omtenksomme venn, Tonje Camilla, hadde sendt med meg, endte Vincents finger i en alle tiders bandasjering. Han var stolt og jeg fikk ros. Dette førte igjen til at Vincent insisterte på at jeg skulle søke på jobb på et sykehus han allerede har spurt ut ift mine muligheter. Så da får jeg vel sjekke det ut da, men en søknad.... Det er hvertfall et steg nærmere mer erfaring. Jeg kjenner jeg er åpen for mer nå. Og med venner som bryr seg og samtidig pusher meg litt skal jeg få stell på dagene etterhvert.

Alt i alt – Livet er fint. Dette er riktig for meg.
Beste ønsker til dere alle. Jeg er varm. Hvordan kjennes det der hjemme?

Herlige dager!

Meg med to Utdanningshjelpen jenter.

Dagene gaar....jeg har det bra!

Jeg har faatt besok av min gode venninne Annicken. Herlig aa dele gode dager med henne! Ogsaa blir mine kjaere her glad, for naa slipper Guro aa vaere ensom og sitte helt alene... Hihi, alene er bar det syntes jeg. Men godt selskap er enda bedre!


Jeg legger ved bilder denne gangen for aa formidle.

Enjoy!

My rastagirl Stephanie.
Kwame og Guro paa stranda.

Annickens bursdagsfeiring paa verandaen. Herlige stemning med godtfolk!

Dans i bakgaarden.