MEDISIN

Kwame, en ung mann på 18 år, min Kwame som jeg har fulgt gjennom ungdommen. Han nevner for meg en dag at han ikke føler seg vel. Han er svimmel, føler han faller når han går, og han kjenner seg kald midt i solsteika. Jeg vurderer det til at han bør se en doctor, ta noen lab prøver, jeg vet han har vært plaget av dette en stund og nå sier han det er forverret og han klarer ikke gå på skolen. Jeg ber han dra på sykehuset. Han gjør ikke det, men hans “verger” kjøper miltivitaminmixtur til han. Jeg sukker, men tar ingen handling. To dager senere er Kwame fortsatt ikke i form, jeg sier igjen at han  bør dra på sykehus, men jeg kan jo ikke tvinge han. Den dagen drar han. På kvelden spør jeg. “Så?” Joda, han var der, så legen og fortalte om sine plager. Legen skrev noe på et papir og det var det. Lappen var en rekvisisjon. Jeg ber om å få se. Legen har rekvirert: 1. Malaria kur. 2. Paracet 3x 5 dager. 3. Et bredspektret antibiotikum – 7dagers kur. 4. Cetirizine, et antihistamin. Og 5. Multivitamin mixture. Hmmm… Ja, hvorfor ikke – om du ikke vet hva som feiler gutten, da kan en vel ta en fullbehandling for ditt og datt. Jeg akker meg. Men slik funker det her, og det er trist. Jeg har tillit til legene, men jeg opplever at de ser pasientene som noe på rullebånd, de rekvirerer noe for å tilfredsstille pasienten men de har ingen interesse i å gjøre pasienten frisk. 

Sukk og akk.

En dag jeg selv er på jobb, på et helsesenter hvor jeg er helsepersonellet som skal motta pasienten får jeg vist mitt poeng til en klient. En ung mann har sine helseplager, og de har kommet gjentagende ganger de siste årene. Da hans symptomer ikke gav noe klart sykdomsbildet og mine test muligheter var begrenset sier jeg at han kan dra til klinikken jeg jobber under for tilgang på flere tester. Han vil det, men han ber allikevl om en ting. “Please, if you can just give me some strong medicine to clean my system”. Han vil altså ha et antibiotikum som kan ta knekken på alt som ikke skal være der. Jeg forklarer ha nom antibiotika resistens, og overbruk av medisiner, jeg forteler han at han har kommet til “feil” person J Han finner seg I hva jeg sier, han må jo bare det. Desverre finner vi tilslutt ut at han er HIV positive – vi fortsetter en lang og god prat og han blir henvist til klinikken.

Den lille gutten min på seks måneder gulper. Han gulper masse – melk, grøt, vann, papaya – ja det han får i seg kommer også ut. Men han er god og rund og jeg er ikke bekymret, jeg ser det som en naturlig ting. Men min “svigerfamilie” vil gi han medisin. Jeg spør hva slags medisin man gir for noe slikt? Jeg får ikke svar. Jeg sier han er ikke syk, så vi trenger ikke medisin. Jeg står på mitt, det blir ingen medisin på gutten.

Medisin, medisin, medisin.

Jeg liker forebygging – så jeg undersøkte mulighetene for å forebygge med riktig kosthold. Brokoli er sunt, bra for jernnivået. Men HA, brokoli for 90 NOK – glem det!! Jeg finner andre måter for å forebygge og gjør hva jeg kan for å unngå medisin.

Lets pray for staying healthy.

Ghana er artig..

I dag, tirsdag 24 september, har vært en regnværsdag. Dette har gjort at min Annang holdt seg hjemme fra jobb da hans kolleger var enige om at det går ikke ann å dra på jobb når det regner. Selv alle unga i huset var hjemme fra skolen, for når det regner på morgningen, nei da er det tiltak å komme seg avgårde. Litt sant er det- for veiene blir små brune bekker og en vil jo ikke at hår og skoleuniform skal bli gjennomvått. I Norge sier vi – ingenting som heter dårlig vær, bare dårlig klær. Men her i Ghana HAR vi dårlig vær og også mye dårlig klær J Så da har dagen gått til mye innesitting. Men en gråtene gutt på skulderen blir det å traske og bulle rundt på de25km vi har.

I går var også hjemmedag – det var nemlig helligdag i Ghana. Grunnet Kwame Nkrumah’s (Ghana’s første president) fødselsdag på lørdag blir mandag satt av som helligdag. Dette fordi vi vil ikke la helligdager gå til spill, så når en helligdag faller i helgen- da gjør dem om fredag eller mandag til helligdag. Fint for oss. Da tar folk seg tid til å lage ekstra god mat, og gjerne en øl til frokost. Vi har noen eksemplarer av livsnytere her! Skal ikke så mye til – men har du en plaststol å sitte på og en øl i hånda – da kan enkelte skravle og skratte seg gjennom dagen, eller hvertfall til de sovner en gang på formiddagen. Livsgleden smitter – og smilet sitter løst!

Jeg legger ved et bildet fra “tann-puss-plassen” min. Rett ved inngangen til huset vårt står jeg  å spytter i den åpne kloakken. Herre urinalen er et par meter nedover i kloakken, så jeg hilser stadig på mine naboer der jeg står hvit rundt kjeften og spytter, mens de har fått tømt morgenblæra. Jeg har observer at det har startet å vokse tomatplante i sand/søple haugen rett til venstre for kloakken. Mens halvmeter vedsiden av “kjøkkenhagen” er det stablet murstein som nå har definitivt sett bedre dager. Det har ansamlet seg små hvite mark der nede i gørra – men jeg bare fortsetter å spytte. Prøver å ikke innhalere formye. I dag kom geitene turslende forbi meg, de skal vel hvor??? å gjøre seg fete? Alt i alt – en liten plass og en så hverdagslig ting som å pusse tenner – men så mye inntrykk og opplevelser!

Enda et bildet som forteller noe om hverdagslivet her. Vi var idag på husvisning. Jeg lurte meg til et “blinkskudd” av en potensiell nabohutt sittende i en bøtte mens mor hans kostet huset. This is Ghana!

10. klasse stilen

Nylig kom jeg over en norsk stil jeg skrev i 10. klasse på ungdomskolen i 2001. Tittel på valgt oppgave var: ”En opplevelse fra mitt liv”. Jeg valgte tydligvis å skrive om min ferie i Kenya/Tanzania sommeren 2008, da jeg var 13 år. Tittelen på oppgaven er ”Fattigdom i Afrika”. Her er slutten på denne stilen - som jeg vel og merke fikk en velfortjent god karakter på :)

….  Etter denne opplevelsen i en fattig del av Afrika, begynte jeg å tenke mer på hvor utrolig heldige vi er som har vokst opp i rike Norge.

I ettertid har jeg vurdert å jobbe med barn i u-land. For etter en slik opplevelse som jeg har hatt, får man lyst til å gjøre noe med den store forskjellen på fattige og rike. Det burde ikke være slik at noen skal leve så forferdelig. Det må være mulig å få til en mer rettferdig fordeling av fodene her i verden! Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre, men jeg håper inderlig at noe vil skje snart, og at det kan bli gjort noe med all elendigheten.

Jeg tror man lettere forstår etter to ukers opphold som rik turist i Afrika, hvor ille det er. Jeg fikk hvertfall noe ut av det; det fikk meg til å tenke! 

Så var det slik det startet?? Jeg har vel ikke klart å gjøre så mye med foskjellen på fattig og rik - hvem klarer vel det i denne verden vi lever i?

Men engasjementet har definitivt holdt seg.

Peace and love - sier bare jeg!

siste nytt...

Hei paa dere!!
Det er fortsatt liv i meg, men latskap og daarlig internett tilgang, gjor at jeg ikke oppdaterer. Denne blir kort, men vil bare vise dere hv ajeg jobber med om dagen. For jadda - naa er jeg ansatt i ordentlig jobb, jeg faar til og med betalt for det!

Check it out on: www.medinetcareinternational.com

Love and care, on this chocolate day!

Mot en slutt av 2012

Jeg startet dette året med - "2012 is your year, Guro". Nå er året snart omme, og jeg vil vel ikke si at det har vært helt mitt år, men jeg har mye godt å se tilbake på. Og jeg har igjen vokst... på flere måter. Jeg er blitt rikere på erfaringer, feilinger, nye bekjentskap/vennskap.. og jeg har utviklet nye sider ved meg selv.

Livet her i Ghana går sin vante gang. Sola skinner, mangoen har kommet tilbake på markedet, jeg er enda uten fast jobb, min lille Stephanie er fortsatt ei hjertevarmer, og "sønnen" Kwame har vokst seg stor og funnet ut at han klarer seg fint på egenhånd nå. Vi har kommet oss fredfullt gjennom et nylig omfattende presidentvalg. Jeg har klart å bli sykepleier for andre gang!!! Nære mennesker er gått bort, men nye mennesker er kommet inn i mitt liv.

Jeg skulle likt å gitt dere et glipt av jula og livet i gata disse dager. Men desverre er kameraet mitt blitt borte i jobbsammenheng, så mine minner og gleder lagres kun på hjernen nå.
Legger ved et bildet fra en toppdag i året. 

Godt følge, i herlige omgivelser, og med gleden av å være sunn og frisk og ha muligheten til å utfolde selgselv og hverdagen.

En hjelpende, men skjelvende hånd.

Mens jeg fortsatt venter på mitt nye arbeidsteam og kontor som skal settes opp og gjøres klart har jeg gått på døra av kjedsomhet og latskap. Så jeg tok tak og ringte min tidligere sjef Dr. Naa på ”HIV klinikken” jeg har jobbet på tidligere. De setter stor pris må mine innspill og hjelp, og tok meg derfor gledelig imot denne gangen også. Dermed bruker jeg dagene men mye dokumentasjon og organiserings arbeid. Jeg liker det. Frustrerende å bruke tre timer + hver dag i håpløs, helsefarlig storby trafikk, men sånn er det nå her.

En dag jeg sitter på klinikken ringer min amerikanske venninne, Shira. S: ”How busy are you these days?” G: ”I’m more or less free as a bird”. S: “Can you come and be my clinic nurse/doctor next week???” G: “Ehh… I guess so…”. Så da ble en planlagt helgetur for kun kos av avslapning til en ukes opphold I Keta og på Shiras nyåpnede klinikk.

Da jeg ankom fredag formiddag var det full stårhei på klinikken. Nåpnet, gratis klinikk og siste offisielle dag av Health Week. Jeg får en innføring i hvordan klinikken drives. Kort tid etter viser det seg at hun som har tatt seg av pasient konsultasjoner denne uken, plutselig på pakke og dra. Jeg blir hevet inn i det. Enda godt jeg har en oversetter, da pasientene jeg skal  ta meg av stort sett har svært begrenset engelsk kunnskaper.

Så der sitter jeg, bak doktor pulten, ikke rart jeg er litt skjelven. Alt fra et vondt bryst, hofte smerter, sexuelle overførbare sykdommer til en ganske så frisk 85åring som syntes der er veldig rart jeg sender han hjem uten noen medisiner. En ung student som hørte det var hvite folk og gratis klinikk, men som ikke er syk, kvinne med tarm hernia, neglsopp som pasienten selv tror er tegn på en spirituell forbannelse…. Mye rart… veldig utfordrende… En godt voksen dame kommer inn og klager på ”noe” inne i abdomen hennes som presser nedover og gir smerter i bekken, eller noen ganger presser opp og gir smerter i brystet. I tillegg til dette kjenner hun seg svak og har en generell følelse av å være dårlig. Hun ber om min hjelp, for hun har slitt med dette i lang tid. Det er vanskelig å se at klart sykdomsbilde, jeg forklarer at for å kunne hjelpe henne og se hva det er som plager henne i mageregionen trenger vi mer info, og det ville vært lurt å tatt evt CT, røntgen. Joda, det har hun allerede gjort. Hun har vært på lokalsykehuset og hun har vært på sykehusenen i hovedstaden. Alle typer bilder er tatt, men lege ser ingenting. Jeg forklarer at da er det nok ikke mye jeg kan bidra med heller, jeg beklager. Hun blir skuffet. Hun setter armene ut i siden, strekker på abdomen (fullt påkledd) og sier: ”So you can’t see anything?”.  Damen kom hit for hun trodde ”hvit-mann” kunne finne løsning på hennes plager. Uansett min forklaring, er hun svært skuffet. Når hun går sier vi hadet, og jeg sier jeg håper hun kommer igjen om det er noe annet vi kan hjelpe med. Hun svarer på lokalspråk at hit vil hun ikke komme tilbake. En liten følelse av hjelpesløshet der….

Alt i alt var det er ettermiddag fylt med noe mestringsfølelse, herlige møter med mennesker, hjelpesløshet, fortvilelse, sykdom og smerte – men det var også definitivt veldig givende.

Påfølgende uke ble heldigvis for meg en mye roligere uke. Vi fikk også inn en lokal, vel erfaren sykepleier som vil jobbe der noen uker. Så da kunne hun ta seg av pasienter, mens jeg tok meg av organisering og å få ting på stell. Føler jeg duger bedre til det. En dag jeg sitter og sorterer pasientjournaler kommer en nydelig eldre dame (70+) gående inn men en tung plast veske på hodet. Vi smiler og hilser, hun stråler styrke, livserfaring og kjærlighet. Det viser seg at hun har kommet for å levere en haug med kokosnøtter til de ansatte på klinikken. Hun hadde kommer for en undervisings timede hadde sist uke, og for å vise sin takknemlighet tok hun turen med kokosnøttene, for å gi noe tilbake. Herlig. God dame! Disse ting som gjør jobben så verdt å opprettholde, til tross mye frustrasjon og til dels motgang.

Det ble en god uke. Det er fortsatt rom for bedringer, men vi tar tiden til hjelp. Og jeg har god tro på at vi er på riktig vei. Keta hadde også andre godheter å by på: 

Strand, stillhet, renhet, gode mennesker. Og jeg fikk med meg min første thanksgiving dinner. Noen ganger gir det veldig mening å være takknemlig! 

Mens jeg venter...

Så var jeg klar for arbeidslivet, det virkelige arbeidslivet. 

Og vipps dukker det opp et drømme tilbud. Gjennom en venn av meg blir jeg introdusert til en doktor som i disse dager starter opp en privat ambulanse tjeneste. Kjempe spennende, klart jeg vil være med på det! Og Doktor vil gjerne ha meg med på laget. Så vipps, i en sving, er jeg med i et ambulanse team. Men så var det haken da… Doktor jobber for tiden i Tyskland, men han har folket sitt her som skal få ting på stell. Men det er jo ingen overraskelse at ting tar tid. 

Så da venter jeg da. Det burde jeg ha blitt god på nå, men jeg har ikkelett for å sitte på skinka og se dagene gå…uten å gjøre noe…. Ahh… Så begynner tankene å komme; er det dette jeg vil? Jeg er jo langt fra kvalifisert. Blir dette noen gang virkelig? Men hva kan jeg gjøre? For nå venter jeg… venter på å jobbe. Venter på svar på mail? Venter på andre folk? Venter på neste uke? Venter på å legge meg? Venter…

Men venting kan fylles med glede og oppkvikkende og givende innhold:

Lek og underholding fra nydelige nabobarn:

Tur til bushen, naturn, Sabara og stillheten:

                   Og de små, små ting som bare må få deg til å smile:Og ja - Shaga er Shaga liqour. What a world!                                                        :

Sister Guro has completed!

Da var det gjort! jeg er igjennom fire måneder praksis på Ridge Regional Hospital! Jeg er nå State Registrated Nurse in Ghana. 

Fantastisk godt å se et fullsignert skjema jeg har hatt gnugene i veska siden mars.
Gjennom denne perioden har jeg møtt mange gode mennesker, og jeg har knyttet vennskap. jeg har også fått bekreftet at ghanesere i uniform har en forkastelig holdning til de sivile. Jeg har skammet meg over hvordan kolleger han snakket til pasienter, pårørende og også medkolleger. Noen gretne damer med mange år bak seg i sykehussektoren, trippende i sine hvite kjoler, med belter av fargekoder som viser deres rang - de ser seg selv som guder, og når de kommer til egen passende tid for arbeidsdagen står studentene parat for å bære veksen deres inn på kontoret, og vi neier og hilser "Good morning". Som dere skjønner, det er litt og hvert å vende seg til.

men jeg har klart meg utmerket godt. Og jeg er glad jeg har fått det med meg.

Nå blir uniformen hengend epent på snora, pakket inn i plast, og min "cap" blir pakket bort og trolig aldri mer tatt frem. Florence Nightingale's tid er forbi!

Iløpet av de ni timer jeg ventet for å få fullført siste papirarbeid og for å motta de siste signaturer i dag observerte jeg en tekst på veggen:

Never blame a day in your life

Good day gives "happiness"

Bad day gives "experience"

Nå starter ett nytt kapittel.

I bilder...

Nattmat

Lindsay og lunsj

Familie bursdagsfeiring

Varmende hilsen jeg fant utenfor døra mi en morgen...

...fra en god god gjeng nydelige unger

Rest In Peace

Kjære Ghana og dets befolkning er i sorg, vi sørger over enda ett dødsfall – denne gang vår president John Evans Atta Mills. Etter sykdom, som ikke virkelig var kjent for folket, gitt presidenten bort tirsdag 24. juli. Landet var i sjokk og sorg. Landets vise president tredde inn samme dag. Og hvordan reagerer et land når de brått mister sin president. Mange gråter, vi kler oss i svart og rødt, hele byen er dekorert i svart og rødt stoff, mange legger trøst i at dette var Guds plan, og det viktigste- folket (uavhengig av politisk parti supporter) står sammen i sorgen.
Det er ikke uvanelig å ha en-uke-etter-feiring etter et dødsfall. Det var intet unntak denne gang, så forrige tirsdag tok folk på seg begravelses finstasen og det var samling i et parkområdet sentralt i Accra-by. Jeg var den dagen i praksis på skade mottaket på Ridge Regional Hospital, vi var rett rundt svingen for hvor arrangementet ble holdt. Vi hadde et par påkjørsels-ulykker den dagvakten, og jeg fikk rapport om at natten hadde vært travel. Det overrasket meg ikke, for da jeg gikk fra jobb den dagenvar gata full av engasjerte patrioter, og enkelte lå overberusede gatelangs, samt jeg er ikke i tvil om at flertallet av sjåførene i byen benyttet dagen til å kose seg med en flaske eller to – det igjen betyr at trafikkulykkene øker.
I disse dager planlegges begravelsen for Late J.E.A. Mills. Den vil ta plass her i Accra, fra onsdag 8. til fredag 10. august. Fredagen er også satt som nasjonal helligdag. Alle tar seg fri, selv de lokale handelsdamene som normalt står på 6am-6pm mandag til søndag tar seg fri for å hedre presidenten, til ære og respekt for Mills. Jeg liker engasjementet, samholdet og patriotismen.
Også Ridge Hospital forbereder seg for begravelsen. Vi setter av en hel avdeling kun for ventede ulykkesaker i sammenheng med begravelsen. For folket vet – at er det stor begravelse er det også en STOR fest! Så i dag fikk vi sykepleiere trening i akutt livredning, hjerte-lunge-redning. Det er ganske så interessant, det er som at vi forbereder oss til et bevisst katastrofe området. Men i sammenheng med en begravelse, det stemmer ikke helt i mitt norske hode, men jeg vet at det er slik det er her! Ghanesere liker å benytte en hver begivenhet til en fest. Og dessverre vet ikke alle hvordan en slik fest kan gjøres med måte. Men da er det i det minste godt at sykehuset og helsepersonellet er klar med sitt team.
Så med en by, et land preget av sorg, med bygg, rekkverk og lyktestolper dekket i svart og rødt, gjør vi oss klare til å ta et siste forvell, med stil, til Ghanas Late President Prof. John Evans Atta Mills.

En dag i Ghana...

Jeg våkner av stiv hofte, har mangel på romslighet i senga mi da jeg deler den med ei venninne som har et tre måneders opphold i Ghana, og derfor får bo hos meg. Så med nedsatt slagrom gjennom natta er det nesten litt godt se at det lysner ute og det er på tide å stå opp. Så må jeg komme meg av sted til ”arbeid”. Sykehus praksisen er i gang. Jeg har i dag 53 igjen!!! Denne uken er jeg i akutt operasjonsrommet. Dette er et knøttrom, og det er fylt med meg, ei annen SørAfrikans sykepleier som kjører samme opplegg som meg, en haug med sykepleiestudenter og to sykepleierpersonell. Og ikke minst pasienten da…. Som stadig er en halvnaken mann som skal skifte kateter, eller en som har fått ett stygt kuttsår, eller en gjennområtten diabetesfot. Litt av hvert. Men verst av alt er Doktor. Han prater mer enn han suturerer sår, og han er kjæreste med alle de søte sykepleierne, jeg har tatt over som kone sies det….håpløst og uprofesjonelt. Så i dag da, var jeg heldig og bli bedt om å assisterer i en sy-sammen-øreflipp-prosedyre. Greit nok, ingen grunn til å føle prestasjonsangst over den alles fryktede Doktor. Så da står jeg der steril og assisterer. Og nei og nei…jeg kjenner det svimler for øya…. Fokuserer på pusten… nei, det funker ikke. Jeg kjenner ansiktet blekner til, oi oi, dette har jeg vært med på før. Så før det er for sent, beklager jeg Doktor og sier jeg må sette meg ned et sekund. Og det er jo det som skal til….jeg svimer i det minste ikke av oppi en steril prosedyre. Med hodet mellom beina kommer jeg fort til megselv, jeg tursler ut en tur, får i meg en banan og vann – god som gull :) Hvorfor ikke vekker litt ekstra oppmerksomhet der jeg peker meg ut som hvitingen i den flotte sykepleierkjolen min.

Før jeg går hjem for dagen stikker jeg innom kirurgisk avdeling for å hilse på min nabo som har måttet amputere benet. Han og kona er glad for besøk, og en venn her i nabolaget er glad for å høre litt om hvordan situasjonen egentlig ligger an for hans huseier.

Arbeidsdagen er slutt, jeg og min kollega rusler ned til stasjonen hvor vi får hver vår minibuss hjem til vårt. Jeg kjenner bena har hovnet gjennom dagen med mye ståing og varme, boksa sitter ekstra godt klistret. I minibussen hjem sitter vi fire-fire. Og en må tilpasse seg slik at alle ikke kan lene seg tilbake samtidig, det er det ikke plass til. Så annen hver, lene forover, og bakover, hoftene godt kant-i-kant, fint med litt frisk luft fra vinduet. Den siste ruslebiten hjem til huset blir jeg møtt av en gjeng små gutter på vei hjem fra skolen. En av dem, en vilt fremmed, hopper opp på armen min, gir en stor klem og kyss, så går vi begge hver vår vei. Snåle barn, gode barn, får meg til å smile.

Så møter jeg på ”søstrene” som sitter utenfor huset. Jeg blir fortalt at en av ”gutta” er død. ”Gutta” er ungemennene i naboområdet, de som henger under treet, de som kalles ”brødre”, de er mange, men de er gode, de er tett. I dag gikk en av de bort…. Dessverre… Det er dårlig stemning under treet denne ettermiddagen, sorg, skuffelse, sjokk. Vår kjære venn gjorde et forsøk på å ta sitt eget liv, etter et døgn på sykehus lykkes han i det. Overraskende og veldig trist. Samholdet er godt. Det får en til å tenke.

Jeg får med meg en kompis ned til stranda, får å sitte og se/høre bølgene, kjenne på roen og naturen. Fin avkobling. Fint selskap.

Stephanie ble 8 aar og derfor ogsaa druknet som ei katte. Enda godt smilet er paa plass!

Får en ordentlig godklem og litt nærhet av Stephanie på kveldingen. Da kjennes det helt rett å være her. Det gjør det rett og slett…. Selv om hendelser i Norge gjør at jeg føler jeg burde vært der….det er dette som er riktig for meg, nå..

Sørget for å få i meg litt grønt til middag, for å bygge opp jern nivået. Nå kaller senga, for i morgen er det nok en dag, nr. 38 av praksisdagene mine – skal prøve å holde meg på beina J

Kwame gutt og meg.... og trur dere ikke gutten har blitt 17 aar og er strukket seg hoyere enn meg.

Yo folkens!

Jeg er som dere sikkert vet på norges besøk. Med det blir det nok lite aktivitet på bloggen.
Men la meg kose meg med godtfolk og ruskevær!
kommer sterkere tilbake.

Mitt aar sa du???

Livet er en dans paa roser, men det hender man detter ned paa rosetornene, og det kjennes ikke like godt. Jeg mener - alt skal ikke vare saa lett!

2012 er ditt arr, Guro... det var det de sa, det foles ikke slik.

Trobbel med eksamen, ting gikk ikke som planlagt. Jeg feiler, men jeg kjemper videre.

Og jeg holder smilet hver bidige dag!

Bildet fra samling med alle Utdanninsghjelpen unga/ungdommen paa stranda. Fin fin fint!

Fint liv

Det er et nytt aar.... og livet er fortsatt fint. Kjaere venner her sier - "Guro, 2012 er ditt aar!!" saa fint da!

Sokkefest i toppetasjen!

Tantebesok!!!

Bilder sier mer enn ord!

Pluss at det gjor at en latsabb Guro som egentlig skal lese til eksamen faar lagt ut ett blogginnlegg etter herlige uker med fri og tantebesok!!!

Over og under: For av avreise lurer tanta paa om hun skal ta med fotballutstyr fra bygda.... Fotballutstyr - ja takk, det kan nok komme til glede! Saa med flybillett som tillot ekstra mye baggasje tok hu tanta med seg full sekk med fotballdrakter til en haug med unger, samt baller og sko. Moro for unga, gledelig for oss og Nordbydga fotball-lag.

Jeg tok meg frihet til aa sporre om hun kanskje kunne hore om noen hadde et blodtrykksapparat aa donere bort. Tanta ordner - to flunkende fungerende apparater. her tar jeg "trykket" paa bestemor i huset.

Vi tok oss tid til aa se litt av landet. Mye fine folk og mye fine plasser.

Selvsagt tok jeg med Inger til "hjembygda" hvor jeg en gang bodde. Landsbygda gir ro og sjelefred. Og med noen skrulle folk sprudler hverdagen opp, paa godt og vondt :)

Under: Inger faar hilse paa hovdingen i min forste hjemlandsby. Minimal engelsk og ganske saa interessert i de hvite damene gav den gamle, sote mannen oss en god latter og mye kjaerlighet.

Over: Det kan se ut som kjaerlighet... jeg vet ikke riktig. Meg og Sabara, min tidligere "far" og kollega. Hat-kjaerlighet-hat-kjaerlighet....

Under: Vi tok turen til landsbyen hvor jeg startet aa bygge bronn i 2006. Et fantastisk godt mote med folket, vannet i bronnen, rusleturen og gamle kjennskap.

Prosjektet har paa ingen maate gaatt knirkefritt - MEN - de har ubegrenset tilgang paa rent vann!!! Mission completed!!!

Det var gode dager. Godt besok!! Takk, Inger!

KJAERLIGHET!

Guro i Ghana

Livet i Ghana er godt.
Joda, det er utfordringer, nedturer, irritasjons momenter... men hvor kommer man unna det?? Generelt er livet godt.... hverdagslivet...
Et lite bildeglimt fra det daglige....vel...ikke helt daglig men...

Mitt forste kirkebesok siden jeg kom. Familiemedlem var del av kirkeseremoni, saa som den stottende "soster" jeg er stiller jeg opp i finstasen.

Vaskedag i kjokkengangen.

Mine nye venner/friere i Togo. Jepp...maatte ta en svipptur til Togo for aa faa fornyet visumet mitt.

Studietime paa verandaen. Skaal for breastfeeding and childrens development.

KAN IKKE KLAGE!!

Festival i byen!!! La Homowᴐ 2011

Festival i Ghana er full pakke! Mye folk, MYE folk, tradisjon, kultur, glede, regler, FACINERENDE!

Gata FULL av FOLK! Og en fantastisk nydelig full mann som fikk meg til aa smile med boksene sine etter langtekkelig program og slitne ben.

Normalt har en Ghanesisk by en festival aarlig. Labadi by har ikke feiret sin festival paa femten aar, men 2011 var aaret for aa sette igang tradisjonen og festen igjen. Festival er ikke musikk her – det er forst og fremst tradisjon og vedlikehold av de gamle rottene. ”Promoting unity through culture and development”.

Festivalen har gaatt over uker med litt program naa og da.... programmet kan ikke beskrives, mye fordi jeg ikke har helt forstaatt.... Vi har ikke hort den vanlige musikken i gatene paa uker, for under festival tid spilles festivalmusikk,- som ikke egentlig er musikk, men mer fornermelser og en bestemt rytme. Jeg gleder meg til den hverdagslige musikken blir hort i gatene igjen...

Hvertfall – hovedprogram startet mandag denne uken. Da var det parade i gata. Kan best beskrives som et russetog. Men istedet for ungdommen var det voksne, oppkledde/utkledde, fulle folk som hang ut av bilene og sang, hev godis rundt til folket og lagde stemning. Mye folk saa paa og det kan bare sies at det var ganske artig.

"Rengjorings-foreningen" har sin paradebil og i festligstil feier de gatene.

Dag 2 – forbredelser av den tradsjonelle festivalmaten. Maten ble ogsaa hevet ut i gata av Labadi hovdingen! Det er aapenbart en mening med alt de gjor, og det er veldig seriost, men jeg bare tar det inn uten aa forstaa saa mye J

Dag 3 – den store dagen! Fra morgengry (5am) samles folk i gata og vi venter paa hovdingen og de eldre som skal danse. Etter mye venting startet programmet...et langvarig program... Hovdingen danset paa en veldig tradsijonell maate...og jada, dette hadde ogsaa sin mening....men jeg bare tar det inn. Det som facinerer meg mest er folks entusiasme. Og alle er med, alle er glade!

Hovdingen (i baris) danser sin dans.

En nydelig gammel dame er ogsaa med paa severdigheten, disse damene er hovding slekt og deltar i dansen etterhvert.

Etter program gaar alle ut i gata og fester, henger, og vi ser paa hverandre... Pluss at vi klemmer paa hverandre denne dagen! Det er festivalens hoveddag og det er tid for klemmer (shaka). Ikke vanlige klemmer, neida – dette er en klem hvor man omfavner hverandre saa gir man tre rytmiske puff paa underlivet. Og alle klemmer alle, kvinner og menn, og det er stas aa klemme paa ”hvit mann” saa jeg gikk ikke uklemmet gjennom den dagen. ”Let me shaka you!!!” Jeg er aapen og har ikke vondt av litt naerkontakt med glade Ghanesiske festivalfrelste folk.

Min indre sirkel er fjernet, tradisjon forst idag, jeg faar mange klemmer! Dette av en tilfeldig forbipasserende.

Saa er det tilbake til hverdagen.....fortsatt uten musikken da, for joda selv om festivalen er slutt skal det gaa to uker for musikk skal spilles. Tradisjonen sitter sterkt!

Frustrert MadamNurse

Det er ikke sjelden jeg faar tilbakemeldingen ”Ahh.. so you know have to give injection then??” naar folk horer jeg er sykepleier.

Naa har jeg skjont hvor den kommentaren kommer fra. Jeg er sykepleier paa Frelsesarmeens klinikk i Mamobi bydel i Accra. Jeg assisterer en senior nurse som tar seg av konsultasjonene. Med aa assistere innebaerer det stort sett aa gi injeksjoner. Det er ikke tull. Saa ilopet av en arbeidsdag setter jeg sproyter i skinka til smaabarn, unge og gamle, kvinner og menn. Hva er det med disse injeksjonene?? Er det egentlig nodvendig? Hvor ofte er det vi gaar hjem fra fastlegen med insjeksjon? Jeg har undersokt litt, og lurer vel paa om det forst og fremst har mest placebo effekt. Jeg ser nodvendigheten for aa dempe hoy feber hos barna, og jeg ser effekten malariainjeksjonen har, men all denne Voltaren og anihistamin injeksjonen... aiai... Men jeg gjor som senior MadamNurse sier. Ungene hyler og graater, mennene jamrer seg men holder maska, de eldre damene har satt fram skinka i aar og er godt laert, mens de unge jentene lar meg forst slippe til etter litt godsnakk. Saa gjennom dagen gaar nearmest en tredel av vaare pasienter hjem etter et stikk eller tre av ”Obroni” (”hvit mann”). Heldigvis gaar de fleste hjem med et smil, og det er svaert gledelig for meg naar de kommer tilbake, henvender seg til meg aa hilser og takker, en sjalu seniornurse er glad jeg har kommet med positiv arbeidsaand i klinikken.

Men saa var det den frustrasjonen da... Vel, injeksjonen skader vel ikke. Og naar enkelte pasienter sier de ikke er blitt behandlet naar de blir sendt hjem med ”kun” fire medikamenter fra apoteket, da kan det vaere at det er det som ligger i den medisinske behandlingen her – et sproyte stikk i skinka.

Annen frustrasjon ligger i svaert lite effektivt arbeid.... Mye ting aa gjore, mange pasienter, mye papirarbeid som maa vaere korrekt pga helseforsikring, joda...men da maa man jobbe strukturert! Ikke bruke tiden paa aa diskutere hvor stort arbeidspresset er. Ikke prate prate prate, men jobbe jobbe jobbe. Ahhh... det kribler i fingra noen ganger...Men jeg tilpasser meg.

Ogsaa var det det med hygiene og sterilitet da. Naar jeg hadde hygiene forelesning paa skolen, satt jeg aa tenkte paa hvordan hygiene i hverdagslivet er anderledes her enn hjemme i Norge. Iselin syntes en gang jeg var litt i overkant hygienefokusert. Det kan lett sies at det kan ikke sies om meg i dag! Man tilpasser seg paa det meste. Saa jeg lo litt under hygieneforelsening og tenket paa hvor vanskelig mange av prinsippene kan vaere aa holde seg til under afrikansk levestandard. Men saa er det forskjell paa hverdagslivet og klinikklivet da. Eller er det det??? Det buder da vaere det!! Joda, jeg overdriver. Men vaer saa snill – la oss i det minste prove aa holde en steril prosedyre steril! Det er hva jeg sier inni meg paa klinikken. Det hender jeg sier det hoyt ogsaa, men det kommer ann paa hvem jeg jobber med. Jeg kjenner jeg har vansker for aa tilsnakke en eldre, erfaren sykepleier paa hvordan hun bor gjennomfore en prosedyre hun har gjort i aarevis.

Jeg assisterte deler av en kuttskade her en dag. Ei ung jente paa atte hadde falt paa knust glass og faatt et skikkelig kutt i rumpa. SeniorNurse maatte fram med sysakene og sy kuttet. En ting var at jenta var super redd. Hun ville ikke la oss komme til. Hun saa sproyta for lokalbedovelse, og hun skrek skrek og vridde seg slik at vi ikke kom til. Faren og sykepleieren kjefter. Jeg ber dem forklare henne hvorfor vi vil gi henne denne sproyta... neida, her forklarer vi ikke. Vi juger og sier vi ikke skal gi den, og bruker makt og kjefting istedet. ”Shame, shame!”. Saa begynner syprosedyren. Ingen av redskapene er sterile, men de er rene. Saa fort synaal og traa er ute av pakningen tar sykepleieren den i usterile hansker, og naalen henger og slenger... saa setter hun forste sting, men det tar tid, hun faar ikke tak paa traaden...aha...hun ser ikke traaden, for hun har ikke brillene paa. Etter mange forsok faar hun riktige briller paa, og det gaar litt lettere. Jenta har sluttet aa protestere, jeg slipper bena hennes og trekker meg ut av rommet. For mye folk, for mye styggprat, for mye usterilitet og plundring. De bruker lang tid. Etter en stund blir jeg tilkalt. Jeg gaar inn igjen og sykepleier vil vise meg at hun er ferdig! ”Well done”. Det er bortimot 8 sting, og jeg ser for meg at dette blir et fasinerende arr paa en ung spretten rumpe. Fasinerende i den betydning – et skikkelig markert arr etter daarlig syarbeid. Men men, om hun ikke faar infeksjonsproblematikk (lite trolig etter forskrevet antibiotikakur) saa fikk hun hvertfall lokket det kuttet og kanskje fikk hun seg en lekse ogsaa etter harsh playing.

Alt i alt – ganske mye frustrasjon, men ogsaa en hel haug med erfaringer, tankevekkere og laerdom. Men om jeg gaar for den generelle klinikksykepleier arbeidsrollen i framtiden...tvilsomt.

Health talk in Ada.