I bilder...

Nattmat

Lindsay og lunsj

Familie bursdagsfeiring

Varmende hilsen jeg fant utenfor døra mi en morgen...

...fra en god god gjeng nydelige unger

Rest In Peace

Kjære Ghana og dets befolkning er i sorg, vi sørger over enda ett dødsfall – denne gang vår president John Evans Atta Mills. Etter sykdom, som ikke virkelig var kjent for folket, gitt presidenten bort tirsdag 24. juli. Landet var i sjokk og sorg. Landets vise president tredde inn samme dag. Og hvordan reagerer et land når de brått mister sin president. Mange gråter, vi kler oss i svart og rødt, hele byen er dekorert i svart og rødt stoff, mange legger trøst i at dette var Guds plan, og det viktigste- folket (uavhengig av politisk parti supporter) står sammen i sorgen.
Det er ikke uvanelig å ha en-uke-etter-feiring etter et dødsfall. Det var intet unntak denne gang, så forrige tirsdag tok folk på seg begravelses finstasen og det var samling i et parkområdet sentralt i Accra-by. Jeg var den dagen i praksis på skade mottaket på Ridge Regional Hospital, vi var rett rundt svingen for hvor arrangementet ble holdt. Vi hadde et par påkjørsels-ulykker den dagvakten, og jeg fikk rapport om at natten hadde vært travel. Det overrasket meg ikke, for da jeg gikk fra jobb den dagenvar gata full av engasjerte patrioter, og enkelte lå overberusede gatelangs, samt jeg er ikke i tvil om at flertallet av sjåførene i byen benyttet dagen til å kose seg med en flaske eller to – det igjen betyr at trafikkulykkene øker.
I disse dager planlegges begravelsen for Late J.E.A. Mills. Den vil ta plass her i Accra, fra onsdag 8. til fredag 10. august. Fredagen er også satt som nasjonal helligdag. Alle tar seg fri, selv de lokale handelsdamene som normalt står på 6am-6pm mandag til søndag tar seg fri for å hedre presidenten, til ære og respekt for Mills. Jeg liker engasjementet, samholdet og patriotismen.
Også Ridge Hospital forbereder seg for begravelsen. Vi setter av en hel avdeling kun for ventede ulykkesaker i sammenheng med begravelsen. For folket vet – at er det stor begravelse er det også en STOR fest! Så i dag fikk vi sykepleiere trening i akutt livredning, hjerte-lunge-redning. Det er ganske så interessant, det er som at vi forbereder oss til et bevisst katastrofe området. Men i sammenheng med en begravelse, det stemmer ikke helt i mitt norske hode, men jeg vet at det er slik det er her! Ghanesere liker å benytte en hver begivenhet til en fest. Og dessverre vet ikke alle hvordan en slik fest kan gjøres med måte. Men da er det i det minste godt at sykehuset og helsepersonellet er klar med sitt team.
Så med en by, et land preget av sorg, med bygg, rekkverk og lyktestolper dekket i svart og rødt, gjør vi oss klare til å ta et siste forvell, med stil, til Ghanas Late President Prof. John Evans Atta Mills.

En dag i Ghana...

Jeg våkner av stiv hofte, har mangel på romslighet i senga mi da jeg deler den med ei venninne som har et tre måneders opphold i Ghana, og derfor får bo hos meg. Så med nedsatt slagrom gjennom natta er det nesten litt godt se at det lysner ute og det er på tide å stå opp. Så må jeg komme meg av sted til ”arbeid”. Sykehus praksisen er i gang. Jeg har i dag 53 igjen!!! Denne uken er jeg i akutt operasjonsrommet. Dette er et knøttrom, og det er fylt med meg, ei annen SørAfrikans sykepleier som kjører samme opplegg som meg, en haug med sykepleiestudenter og to sykepleierpersonell. Og ikke minst pasienten da…. Som stadig er en halvnaken mann som skal skifte kateter, eller en som har fått ett stygt kuttsår, eller en gjennområtten diabetesfot. Litt av hvert. Men verst av alt er Doktor. Han prater mer enn han suturerer sår, og han er kjæreste med alle de søte sykepleierne, jeg har tatt over som kone sies det….håpløst og uprofesjonelt. Så i dag da, var jeg heldig og bli bedt om å assisterer i en sy-sammen-øreflipp-prosedyre. Greit nok, ingen grunn til å føle prestasjonsangst over den alles fryktede Doktor. Så da står jeg der steril og assisterer. Og nei og nei…jeg kjenner det svimler for øya…. Fokuserer på pusten… nei, det funker ikke. Jeg kjenner ansiktet blekner til, oi oi, dette har jeg vært med på før. Så før det er for sent, beklager jeg Doktor og sier jeg må sette meg ned et sekund. Og det er jo det som skal til….jeg svimer i det minste ikke av oppi en steril prosedyre. Med hodet mellom beina kommer jeg fort til megselv, jeg tursler ut en tur, får i meg en banan og vann – god som gull :) Hvorfor ikke vekker litt ekstra oppmerksomhet der jeg peker meg ut som hvitingen i den flotte sykepleierkjolen min.

Før jeg går hjem for dagen stikker jeg innom kirurgisk avdeling for å hilse på min nabo som har måttet amputere benet. Han og kona er glad for besøk, og en venn her i nabolaget er glad for å høre litt om hvordan situasjonen egentlig ligger an for hans huseier.

Arbeidsdagen er slutt, jeg og min kollega rusler ned til stasjonen hvor vi får hver vår minibuss hjem til vårt. Jeg kjenner bena har hovnet gjennom dagen med mye ståing og varme, boksa sitter ekstra godt klistret. I minibussen hjem sitter vi fire-fire. Og en må tilpasse seg slik at alle ikke kan lene seg tilbake samtidig, det er det ikke plass til. Så annen hver, lene forover, og bakover, hoftene godt kant-i-kant, fint med litt frisk luft fra vinduet. Den siste ruslebiten hjem til huset blir jeg møtt av en gjeng små gutter på vei hjem fra skolen. En av dem, en vilt fremmed, hopper opp på armen min, gir en stor klem og kyss, så går vi begge hver vår vei. Snåle barn, gode barn, får meg til å smile.

Så møter jeg på ”søstrene” som sitter utenfor huset. Jeg blir fortalt at en av ”gutta” er død. ”Gutta” er ungemennene i naboområdet, de som henger under treet, de som kalles ”brødre”, de er mange, men de er gode, de er tett. I dag gikk en av de bort…. Dessverre… Det er dårlig stemning under treet denne ettermiddagen, sorg, skuffelse, sjokk. Vår kjære venn gjorde et forsøk på å ta sitt eget liv, etter et døgn på sykehus lykkes han i det. Overraskende og veldig trist. Samholdet er godt. Det får en til å tenke.

Jeg får med meg en kompis ned til stranda, får å sitte og se/høre bølgene, kjenne på roen og naturen. Fin avkobling. Fint selskap.

Stephanie ble 8 aar og derfor ogsaa druknet som ei katte. Enda godt smilet er paa plass!

Får en ordentlig godklem og litt nærhet av Stephanie på kveldingen. Da kjennes det helt rett å være her. Det gjør det rett og slett…. Selv om hendelser i Norge gjør at jeg føler jeg burde vært der….det er dette som er riktig for meg, nå..

Sørget for å få i meg litt grønt til middag, for å bygge opp jern nivået. Nå kaller senga, for i morgen er det nok en dag, nr. 38 av praksisdagene mine – skal prøve å holde meg på beina J

Kwame gutt og meg.... og trur dere ikke gutten har blitt 17 aar og er strukket seg hoyere enn meg.

Yo folkens!

Jeg er som dere sikkert vet på norges besøk. Med det blir det nok lite aktivitet på bloggen.
Men la meg kose meg med godtfolk og ruskevær!
kommer sterkere tilbake.

Mitt aar sa du???

Livet er en dans paa roser, men det hender man detter ned paa rosetornene, og det kjennes ikke like godt. Jeg mener - alt skal ikke vare saa lett!

2012 er ditt arr, Guro... det var det de sa, det foles ikke slik.

Trobbel med eksamen, ting gikk ikke som planlagt. Jeg feiler, men jeg kjemper videre.

Og jeg holder smilet hver bidige dag!

Bildet fra samling med alle Utdanninsghjelpen unga/ungdommen paa stranda. Fin fin fint!

Fint liv

Det er et nytt aar.... og livet er fortsatt fint. Kjaere venner her sier - "Guro, 2012 er ditt aar!!" saa fint da!

Sokkefest i toppetasjen!

Tantebesok!!!

Bilder sier mer enn ord!

Pluss at det gjor at en latsabb Guro som egentlig skal lese til eksamen faar lagt ut ett blogginnlegg etter herlige uker med fri og tantebesok!!!

Over og under: For av avreise lurer tanta paa om hun skal ta med fotballutstyr fra bygda.... Fotballutstyr - ja takk, det kan nok komme til glede! Saa med flybillett som tillot ekstra mye baggasje tok hu tanta med seg full sekk med fotballdrakter til en haug med unger, samt baller og sko. Moro for unga, gledelig for oss og Nordbydga fotball-lag.

Jeg tok meg frihet til aa sporre om hun kanskje kunne hore om noen hadde et blodtrykksapparat aa donere bort. Tanta ordner - to flunkende fungerende apparater. her tar jeg "trykket" paa bestemor i huset.

Vi tok oss tid til aa se litt av landet. Mye fine folk og mye fine plasser.

Selvsagt tok jeg med Inger til "hjembygda" hvor jeg en gang bodde. Landsbygda gir ro og sjelefred. Og med noen skrulle folk sprudler hverdagen opp, paa godt og vondt :)

Under: Inger faar hilse paa hovdingen i min forste hjemlandsby. Minimal engelsk og ganske saa interessert i de hvite damene gav den gamle, sote mannen oss en god latter og mye kjaerlighet.

Over: Det kan se ut som kjaerlighet... jeg vet ikke riktig. Meg og Sabara, min tidligere "far" og kollega. Hat-kjaerlighet-hat-kjaerlighet....

Under: Vi tok turen til landsbyen hvor jeg startet aa bygge bronn i 2006. Et fantastisk godt mote med folket, vannet i bronnen, rusleturen og gamle kjennskap.

Prosjektet har paa ingen maate gaatt knirkefritt - MEN - de har ubegrenset tilgang paa rent vann!!! Mission completed!!!

Det var gode dager. Godt besok!! Takk, Inger!

KJAERLIGHET!