Jeg våkner av stiv hofte, har mangel på
romslighet i senga mi da jeg deler den med ei venninne som har et tre måneders
opphold i Ghana, og derfor får bo hos meg. Så med nedsatt slagrom gjennom natta
er det nesten litt godt se at det lysner ute og det er på tide å stå opp. Så må
jeg komme meg av sted til ”arbeid”. Sykehus praksisen er i gang. Jeg har i dag
53 igjen!!! Denne uken er jeg i akutt operasjonsrommet. Dette er et knøttrom,
og det er fylt med meg, ei annen SørAfrikans sykepleier som kjører samme
opplegg som meg, en haug med sykepleiestudenter og to sykepleierpersonell. Og
ikke minst pasienten da…. Som stadig er en halvnaken mann som skal skifte
kateter, eller en som har fått ett stygt kuttsår, eller en gjennområtten diabetesfot.
Litt av hvert. Men verst av alt er Doktor. Han prater mer enn han suturerer
sår, og han er kjæreste med alle de søte sykepleierne, jeg har tatt over som
kone sies det….håpløst og uprofesjonelt. Så i dag da, var jeg heldig og bli
bedt om å assisterer i en sy-sammen-øreflipp-prosedyre. Greit nok, ingen grunn
til å føle prestasjonsangst over den alles fryktede Doktor. Så da står jeg der
steril og assisterer. Og nei og nei…jeg kjenner det svimler for øya…. Fokuserer
på pusten… nei, det funker ikke. Jeg kjenner ansiktet blekner til, oi oi, dette
har jeg vært med på før. Så før det er for sent, beklager jeg Doktor og sier
jeg må sette meg ned et sekund. Og det er jo det som skal til….jeg svimer i det
minste ikke av oppi en steril prosedyre. Med hodet mellom beina kommer jeg fort
til megselv, jeg tursler ut en tur, får i meg en banan og vann – god som gull
:) Hvorfor ikke vekker litt ekstra oppmerksomhet der jeg peker meg ut som
hvitingen i den flotte sykepleierkjolen min.
Før jeg går hjem for dagen stikker jeg
innom kirurgisk avdeling for å hilse på min nabo som har måttet amputere benet.
Han og kona er glad for besøk, og en venn her i nabolaget er glad for å høre
litt om hvordan situasjonen egentlig ligger an for hans huseier.
Arbeidsdagen er slutt, jeg og min kollega
rusler ned til stasjonen hvor vi får hver vår minibuss hjem til vårt. Jeg
kjenner bena har hovnet gjennom dagen med mye ståing og varme, boksa sitter
ekstra godt klistret. I minibussen hjem sitter vi fire-fire. Og en må tilpasse
seg slik at alle ikke kan lene seg tilbake samtidig, det er det ikke plass til.
Så annen hver, lene forover, og bakover, hoftene godt kant-i-kant, fint med
litt frisk luft fra vinduet. Den siste ruslebiten hjem til huset blir jeg møtt
av en gjeng små gutter på vei hjem fra skolen. En av dem, en vilt fremmed,
hopper opp på armen min, gir en stor klem og kyss, så går vi begge hver vår
vei. Snåle barn, gode barn, får meg til å smile.
Så møter jeg på ”søstrene” som sitter
utenfor huset. Jeg blir fortalt at en av ”gutta” er død. ”Gutta” er ungemennene
i naboområdet, de som henger under treet, de som kalles ”brødre”, de er mange,
men de er gode, de er tett. I dag gikk en av de bort…. Dessverre… Det er dårlig
stemning under treet denne ettermiddagen, sorg, skuffelse, sjokk. Vår kjære
venn gjorde et forsøk på å ta sitt eget liv, etter et døgn på sykehus lykkes
han i det. Overraskende og veldig trist. Samholdet er godt. Det får en til å
tenke.
Jeg får med meg en kompis ned til stranda,
får å sitte og se/høre bølgene, kjenne på roen og naturen. Fin avkobling. Fint
selskap.
 |
| Stephanie ble 8 aar og derfor ogsaa druknet som ei katte. Enda godt smilet er paa plass! |
Får en ordentlig godklem og litt nærhet av
Stephanie på kveldingen. Da kjennes det helt rett å være her. Det gjør det rett
og slett…. Selv om hendelser i Norge gjør at jeg føler jeg burde vært der….det
er dette som er riktig for meg, nå..
Sørget for å få i meg litt grønt til middag, for å bygge opp jern nivået. Nå kaller senga, for i morgen er det nok en dag, nr. 38 av praksisdagene mine – skal prøve å holde meg på beina J
 |
| Kwame gutt og meg.... og trur dere ikke gutten har blitt 17 aar og er strukket seg hoyere enn meg. |
