Fint liv

Det er et nytt aar.... og livet er fortsatt fint. Kjaere venner her sier - "Guro, 2012 er ditt aar!!" saa fint da!

Sokkefest i toppetasjen!

Tantebesok!!!

Bilder sier mer enn ord!

Pluss at det gjor at en latsabb Guro som egentlig skal lese til eksamen faar lagt ut ett blogginnlegg etter herlige uker med fri og tantebesok!!!

Over og under: For av avreise lurer tanta paa om hun skal ta med fotballutstyr fra bygda.... Fotballutstyr - ja takk, det kan nok komme til glede! Saa med flybillett som tillot ekstra mye baggasje tok hu tanta med seg full sekk med fotballdrakter til en haug med unger, samt baller og sko. Moro for unga, gledelig for oss og Nordbydga fotball-lag.

Jeg tok meg frihet til aa sporre om hun kanskje kunne hore om noen hadde et blodtrykksapparat aa donere bort. Tanta ordner - to flunkende fungerende apparater. her tar jeg "trykket" paa bestemor i huset.

Vi tok oss tid til aa se litt av landet. Mye fine folk og mye fine plasser.

Selvsagt tok jeg med Inger til "hjembygda" hvor jeg en gang bodde. Landsbygda gir ro og sjelefred. Og med noen skrulle folk sprudler hverdagen opp, paa godt og vondt :)

Under: Inger faar hilse paa hovdingen i min forste hjemlandsby. Minimal engelsk og ganske saa interessert i de hvite damene gav den gamle, sote mannen oss en god latter og mye kjaerlighet.

Over: Det kan se ut som kjaerlighet... jeg vet ikke riktig. Meg og Sabara, min tidligere "far" og kollega. Hat-kjaerlighet-hat-kjaerlighet....

Under: Vi tok turen til landsbyen hvor jeg startet aa bygge bronn i 2006. Et fantastisk godt mote med folket, vannet i bronnen, rusleturen og gamle kjennskap.

Prosjektet har paa ingen maate gaatt knirkefritt - MEN - de har ubegrenset tilgang paa rent vann!!! Mission completed!!!

Det var gode dager. Godt besok!! Takk, Inger!

KJAERLIGHET!

Guro i Ghana

Livet i Ghana er godt.
Joda, det er utfordringer, nedturer, irritasjons momenter... men hvor kommer man unna det?? Generelt er livet godt.... hverdagslivet...
Et lite bildeglimt fra det daglige....vel...ikke helt daglig men...

Mitt forste kirkebesok siden jeg kom. Familiemedlem var del av kirkeseremoni, saa som den stottende "soster" jeg er stiller jeg opp i finstasen.

Vaskedag i kjokkengangen.

Mine nye venner/friere i Togo. Jepp...maatte ta en svipptur til Togo for aa faa fornyet visumet mitt.

Studietime paa verandaen. Skaal for breastfeeding and childrens development.

KAN IKKE KLAGE!!

Festival i byen!!! La Homowᴐ 2011

Festival i Ghana er full pakke! Mye folk, MYE folk, tradisjon, kultur, glede, regler, FACINERENDE!

Gata FULL av FOLK! Og en fantastisk nydelig full mann som fikk meg til aa smile med boksene sine etter langtekkelig program og slitne ben.

Normalt har en Ghanesisk by en festival aarlig. Labadi by har ikke feiret sin festival paa femten aar, men 2011 var aaret for aa sette igang tradisjonen og festen igjen. Festival er ikke musikk her – det er forst og fremst tradisjon og vedlikehold av de gamle rottene. ”Promoting unity through culture and development”.

Festivalen har gaatt over uker med litt program naa og da.... programmet kan ikke beskrives, mye fordi jeg ikke har helt forstaatt.... Vi har ikke hort den vanlige musikken i gatene paa uker, for under festival tid spilles festivalmusikk,- som ikke egentlig er musikk, men mer fornermelser og en bestemt rytme. Jeg gleder meg til den hverdagslige musikken blir hort i gatene igjen...

Hvertfall – hovedprogram startet mandag denne uken. Da var det parade i gata. Kan best beskrives som et russetog. Men istedet for ungdommen var det voksne, oppkledde/utkledde, fulle folk som hang ut av bilene og sang, hev godis rundt til folket og lagde stemning. Mye folk saa paa og det kan bare sies at det var ganske artig.

"Rengjorings-foreningen" har sin paradebil og i festligstil feier de gatene.

Dag 2 – forbredelser av den tradsjonelle festivalmaten. Maten ble ogsaa hevet ut i gata av Labadi hovdingen! Det er aapenbart en mening med alt de gjor, og det er veldig seriost, men jeg bare tar det inn uten aa forstaa saa mye J

Dag 3 – den store dagen! Fra morgengry (5am) samles folk i gata og vi venter paa hovdingen og de eldre som skal danse. Etter mye venting startet programmet...et langvarig program... Hovdingen danset paa en veldig tradsijonell maate...og jada, dette hadde ogsaa sin mening....men jeg bare tar det inn. Det som facinerer meg mest er folks entusiasme. Og alle er med, alle er glade!

Hovdingen (i baris) danser sin dans.

En nydelig gammel dame er ogsaa med paa severdigheten, disse damene er hovding slekt og deltar i dansen etterhvert.

Etter program gaar alle ut i gata og fester, henger, og vi ser paa hverandre... Pluss at vi klemmer paa hverandre denne dagen! Det er festivalens hoveddag og det er tid for klemmer (shaka). Ikke vanlige klemmer, neida – dette er en klem hvor man omfavner hverandre saa gir man tre rytmiske puff paa underlivet. Og alle klemmer alle, kvinner og menn, og det er stas aa klemme paa ”hvit mann” saa jeg gikk ikke uklemmet gjennom den dagen. ”Let me shaka you!!!” Jeg er aapen og har ikke vondt av litt naerkontakt med glade Ghanesiske festivalfrelste folk.

Min indre sirkel er fjernet, tradisjon forst idag, jeg faar mange klemmer! Dette av en tilfeldig forbipasserende.

Saa er det tilbake til hverdagen.....fortsatt uten musikken da, for joda selv om festivalen er slutt skal det gaa to uker for musikk skal spilles. Tradisjonen sitter sterkt!

Frustrert MadamNurse

Det er ikke sjelden jeg faar tilbakemeldingen ”Ahh.. so you know have to give injection then??” naar folk horer jeg er sykepleier.

Naa har jeg skjont hvor den kommentaren kommer fra. Jeg er sykepleier paa Frelsesarmeens klinikk i Mamobi bydel i Accra. Jeg assisterer en senior nurse som tar seg av konsultasjonene. Med aa assistere innebaerer det stort sett aa gi injeksjoner. Det er ikke tull. Saa ilopet av en arbeidsdag setter jeg sproyter i skinka til smaabarn, unge og gamle, kvinner og menn. Hva er det med disse injeksjonene?? Er det egentlig nodvendig? Hvor ofte er det vi gaar hjem fra fastlegen med insjeksjon? Jeg har undersokt litt, og lurer vel paa om det forst og fremst har mest placebo effekt. Jeg ser nodvendigheten for aa dempe hoy feber hos barna, og jeg ser effekten malariainjeksjonen har, men all denne Voltaren og anihistamin injeksjonen... aiai... Men jeg gjor som senior MadamNurse sier. Ungene hyler og graater, mennene jamrer seg men holder maska, de eldre damene har satt fram skinka i aar og er godt laert, mens de unge jentene lar meg forst slippe til etter litt godsnakk. Saa gjennom dagen gaar nearmest en tredel av vaare pasienter hjem etter et stikk eller tre av ”Obroni” (”hvit mann”). Heldigvis gaar de fleste hjem med et smil, og det er svaert gledelig for meg naar de kommer tilbake, henvender seg til meg aa hilser og takker, en sjalu seniornurse er glad jeg har kommet med positiv arbeidsaand i klinikken.

Men saa var det den frustrasjonen da... Vel, injeksjonen skader vel ikke. Og naar enkelte pasienter sier de ikke er blitt behandlet naar de blir sendt hjem med ”kun” fire medikamenter fra apoteket, da kan det vaere at det er det som ligger i den medisinske behandlingen her – et sproyte stikk i skinka.

Annen frustrasjon ligger i svaert lite effektivt arbeid.... Mye ting aa gjore, mange pasienter, mye papirarbeid som maa vaere korrekt pga helseforsikring, joda...men da maa man jobbe strukturert! Ikke bruke tiden paa aa diskutere hvor stort arbeidspresset er. Ikke prate prate prate, men jobbe jobbe jobbe. Ahhh... det kribler i fingra noen ganger...Men jeg tilpasser meg.

Ogsaa var det det med hygiene og sterilitet da. Naar jeg hadde hygiene forelesning paa skolen, satt jeg aa tenkte paa hvordan hygiene i hverdagslivet er anderledes her enn hjemme i Norge. Iselin syntes en gang jeg var litt i overkant hygienefokusert. Det kan lett sies at det kan ikke sies om meg i dag! Man tilpasser seg paa det meste. Saa jeg lo litt under hygieneforelsening og tenket paa hvor vanskelig mange av prinsippene kan vaere aa holde seg til under afrikansk levestandard. Men saa er det forskjell paa hverdagslivet og klinikklivet da. Eller er det det??? Det buder da vaere det!! Joda, jeg overdriver. Men vaer saa snill – la oss i det minste prove aa holde en steril prosedyre steril! Det er hva jeg sier inni meg paa klinikken. Det hender jeg sier det hoyt ogsaa, men det kommer ann paa hvem jeg jobber med. Jeg kjenner jeg har vansker for aa tilsnakke en eldre, erfaren sykepleier paa hvordan hun bor gjennomfore en prosedyre hun har gjort i aarevis.

Jeg assisterte deler av en kuttskade her en dag. Ei ung jente paa atte hadde falt paa knust glass og faatt et skikkelig kutt i rumpa. SeniorNurse maatte fram med sysakene og sy kuttet. En ting var at jenta var super redd. Hun ville ikke la oss komme til. Hun saa sproyta for lokalbedovelse, og hun skrek skrek og vridde seg slik at vi ikke kom til. Faren og sykepleieren kjefter. Jeg ber dem forklare henne hvorfor vi vil gi henne denne sproyta... neida, her forklarer vi ikke. Vi juger og sier vi ikke skal gi den, og bruker makt og kjefting istedet. ”Shame, shame!”. Saa begynner syprosedyren. Ingen av redskapene er sterile, men de er rene. Saa fort synaal og traa er ute av pakningen tar sykepleieren den i usterile hansker, og naalen henger og slenger... saa setter hun forste sting, men det tar tid, hun faar ikke tak paa traaden...aha...hun ser ikke traaden, for hun har ikke brillene paa. Etter mange forsok faar hun riktige briller paa, og det gaar litt lettere. Jenta har sluttet aa protestere, jeg slipper bena hennes og trekker meg ut av rommet. For mye folk, for mye styggprat, for mye usterilitet og plundring. De bruker lang tid. Etter en stund blir jeg tilkalt. Jeg gaar inn igjen og sykepleier vil vise meg at hun er ferdig! ”Well done”. Det er bortimot 8 sting, og jeg ser for meg at dette blir et fasinerende arr paa en ung spretten rumpe. Fasinerende i den betydning – et skikkelig markert arr etter daarlig syarbeid. Men men, om hun ikke faar infeksjonsproblematikk (lite trolig etter forskrevet antibiotikakur) saa fikk hun hvertfall lokket det kuttet og kanskje fikk hun seg en lekse ogsaa etter harsh playing.

Alt i alt – ganske mye frustrasjon, men ogsaa en hel haug med erfaringer, tankevekkere og laerdom. Men om jeg gaar for den generelle klinikksykepleier arbeidsrollen i framtiden...tvilsomt.

Health talk in Ada.

Morgentimer i Ghana

Kl. 04.30 – jeg våkner av kvinnerop fra gal dame. Kjennes som hun staar utenfor huset og krangler, men hun staar borti gata, trolig alene. Det pågår til jeg skal stå opp kl 06. Hennes jamring forstyrrer morgensovnen, og jeg ligger aa kjenner paa kulda. Ett pledd holder ikke i morgentimene naa, det er kaldt. Jeg dekker meg med hettegenseren, putter hetta tett til oret sa jeg kan komme vekk fra stoyet, inn i drommeland igjen.

På vei til jobb – ei av nabojentene har tomt tissebotta i den åpne kloakken, hun tar etter hånda mi. En våt håndhilsen denne morgenen. Var det urin?? Jeg går videre, hilser på nabolaget. Der sitter det en fyr og griller pelsen av ei katte. Jaha, det er heldigvis ikke hverdagskost. Jeg har glemt uniformen min, haster tilbake til huset, endelig blir jeg litt varm i skjorta. På tur i minibussene, trafikk, morgentimer, folk på farta. Jeg har en sang på hjernen hele veien: ”Ohooh.. the Lord is good, ohh...”